Datalagringsdirektivet medfører lagring av hvem du har snakket med og hvor du har vært i 1 år. Et ganske omfattende tiltak i en liberal rettstat.
På en annen side er det veldig lett å omgå, særlig om man har litt kunnskap og er villig til å endre litt på sine kommunikasjonsmønstre. Dette har ingenting med hvorvidt du er kriminell eller ikke, men er noe tverrgående i befolkningen som mange andre typer kompetanse med mer.
Poenget er at lagring om hvem vi har kontakt med og bevegelsesmønstre er veldig privat informasjon. Teknologien gjør det mulig å samle inn informasjonen på veldig effektivt vis. På god og vondt er teknologien agnostisk til hvem og hvordan informasjonen brukes. Datamaskiner bryr seg ikke om domstolstilgang, strenge regler og direktiver. Den gjør akkurat det den som har tilgang ber den om å gjøre.
Altså må vi ta styring over hvordan teknologien brukes. Den har veldig mange positive effekter, men også endel negative. Massiv overvåkning er helt klart en negativ anvendelse. Jeg erkjenner at overvåkning kan være nødvendig i gitte situasjoner, men jeg anser ikke at nasjonen er i en slik situasjon at alle må overvåkes.
Det spesielle her er at Arbeiderpartiet m.fl. vil i praksis innføre et klasseskille på hvem som kan unngå overvåkning og de som ikke gjør det. Kriminelle som går under radaren kan få mindre fokus på sin virksomhet fordi etterforskningsmetodene til Politiet innrettes mot elektroniske spor. En eventuell feiltolkning eller planting av elektroniske bevis på uskyldige vil dessuten ha alvorlige konsekvenser for den enkelte. Har du ikke riktig kompetanse, eller advokaten din ikke har det vil du kunne ligge dårlig an.
Informasjon gir makt. Det har den alltid gjort. Når staten ekspropierer vårt privatliv, får den så klart mer makt enn tidligere. Skillet går da hvem som klarer unngå at det lagres mye data om dem , og de som ikke gjør det. Det er her skillet for full demokratisk frihet vil gå. Her går grensen til rettsstaten. Blir du utsatt for ID-tyveri og ikke klarer å gjøre rede for deg, kan det bli ubehagelig.
Er det riktig at jeg som kjenner informasjonsteknologien skal ha større ytringsfrihet, personvern og rettssikkerhet enn de som ikke gjør det? Jeg synes det er grunnleggende feil, og det klasseskillet skal ihvertfall ikke økes av en regjering i en liberal rettsstat. Vil vi ha denne type skjevheter i samfunnet knyttet til kunnskap om teknologi?
Jeg blir derfor svært oppgitt over Bjørn Jarle Rødberg-Larsen, ivrig forkjemper for DLD, som sier jeg inntar elitististens rolle som bedreviter til dette. Det er totalt skivebom og et usaklig forsøk på å underminere min argumentasjon. Jeg prøver å formidle min kunnskap om informasjonsteknologiens positive og negative anvendelsesområder. Hans eget yrke som internettmarkedsfører hører inn under bransje som ikke akkurat er kjent for å ivareta personvernet. Jeg har ikke grunnlag for å påstå at Rødberg Larsen er blant værstingene i bransjen, men helt generellt benytter de faktisk overvåkningsteknikker for å spore oss når vi surfer på nettet. Problemet er så stort at forbrukermyndigheter vil innføre mottiltak. Har Rødberg Larsen er objektivt syn på personvern og overvåkning, eller kan han være farget av fortreffeligheten han ser i å samle inn informasjon om folk?
Jeg bruker f.eks. Firefox med HttpsEverywhere og Noscript plugins, og kan tildels styre når noen kan spore meg når jeg surfer. Flertallet av nettbrukere vet ikke om hverken problemet eller hvordan unngå det. Det er et stort problem for personvernet.
Det samme gjelder med Datalagringsdirektivet.
Monday, December 13, 2010
Friday, December 10, 2010
Når kartet ikke stemmer med terrenget
I dag har Regjeringen vedtatt at innføring av Datalagringsdirektivet skal behandles i Stortinget før jul. Samtidig overrekkes Nobels Fredspris til Liu Xiabo, som kjemper på kinesiske myndigheter som bruker bl.a. overvåkning av elektronisk kommunikasjons for å holde kontroll med sine innbyggere. Ikke så ulikt Datalagringsdirektivet, og det danner derfor et dobbeltmoralsk bakteppe for Arbeiderpartiets vettløse råkjøring.
Oppdatering
Det er kanskje ikke helt innlysende for alle lesere hvorfor jeg setter DLD i sammenheng med utdelingen av Nobels fredspris, men i Aftenposten står det en god kronikk som beskriver hvordan teknologien setter ytringsfriheten under press. Årets prisvinner kjemper nettopp for ytringsfrihet.
Formålet er kanskje formulert litt anderledes enn i Kina, men formålsutglidning er allerede på gang. NAV, Skattemyndighetene og Finanstilsynet vil også bruke trafikkdataene til å avsløre svindlere. Ikke usannsynlig vil man på sikt ende opp med en "kinesisk modell" med ganske så omfattende overvåkning og bruk av innsamlede data.
I det konkrete forslaget (forenklet hos NRK) som foreligger er det foreslått en nedre strafferamme på 4 år (5 år for lokasjonsdata) for tilgang. Man skal altså sikre bevis fra alle innbyggere, men ha en ganske høy terskel for tilgang til data. Samtidig sier man at det hovedsakelig skal gis tilgang vha domstolskontroll. Her er grunnen beredt for formålsutglidninger. Men Politiet opprinnelig ønsket DLD for å sikre bevis vil få en betraktelig høyere terskel før man får tilgang til trafikkdata, enn dagens praksis! Utformingen av forslaget er irrasjonelt og bærer preg av hastverk. Selv Justsisdepartementets pressemelding var mangelfull, den manglet informasjon om at epost og bruk av internett er omfattet av lovendringen. Dessuten så er det en utbredt oppfatning at slike lover er drevet frem av frykt. Frykt er en dårlig driver for rasjonelle handlinger.
Er direktivet egnet for å løse problemene i Politiet? Jeg har tidligere forklart at jeg ikke tror det kan løse de egentlige problemene, og når tilgangen blir såpass begrenset blir effektivitetsgevinsten liten. Faren er at man faktisk vil løse færre saker med trafikkdata enn i dag. Dette på tross av at man har samlet inn massive mengder data, og sikret bevis for både kriminelle såvel som lovlydige Særlig de småkriminelle kan vinne på innføring av DLD. Kriminelle kan også nyttiggjøre seg trafikkdata som de illegalt skaffer seg tilgang til, noe som garantert vil skje. De kriminelle vinner altså enda en gang ved innføring av direktivet. Det er ikke usannsynlig at Høyre faktisk vil kreve enda høyere strafferamme for å gjøre direktivet mer spiselig, alternativt kortere lagringstid. Samtidig sier man data skal sikres med strenge regler, noe som i seg selv en falsk påstand.
Direktivet lider tydelig av design by comittee. Politikere som ikke har satt seg ordentlig inn i problemene, og som ikke lytter til faglig ekspertise hverken på datasikkerhet eller personvern utformer et håpløst ubrukelig direktiv. Jeg tror også det bommer på målet for Politiet. Oppsummert ser jeg disse feil og svakheter, men det er nok mange fler:
Kartet stemmer ikke terrenget for Datalagringsdirektivet generellt og Arbeiderpartiets lovforslag spesiellt. Her er noen gode grunner til å kaste forslaget eller i det minste utsette beslutning om å innføre DLD:
Oppdatering 11.12.2010
Jeg ser jeg har tatt utgangspunkt i hovedregelen for uthenting av data. Forslaget er ganske innfløkt (typisk juss-prosa). Greie oppsummeringer
Forslaget kan ved første inntrykk (innsalg) se ut som om det er streng tilgang til data, men i praksis lekker det som en sil. Forslaget bør så absolutt forkastes, eller helst bruke vetoretten uten mer om og men. Det er umulig å tilfredstille alle som vil ha tilgang og ha god sikkerhet. Det kan man bare glemme.
Vedrørende kritikk av posten
Jeg har blitt kritisert, på Twitter, for første avsnitt i posten fordi jeg er for drøy i min sammeligning med Kinas overvåkning av sine innbyggere. Når man går lovforslaget i sømmene, er det egentlig en drøy påstand jeg kommer med? Det er både likheter og ulikheter, men den totale virkningen på personvern og privatliv har utvilsomt noen sammenfallende trekk.
Oppdatering
Det er kanskje ikke helt innlysende for alle lesere hvorfor jeg setter DLD i sammenheng med utdelingen av Nobels fredspris, men i Aftenposten står det en god kronikk som beskriver hvordan teknologien setter ytringsfriheten under press. Årets prisvinner kjemper nettopp for ytringsfrihet.
Formålet er kanskje formulert litt anderledes enn i Kina, men formålsutglidning er allerede på gang. NAV, Skattemyndighetene og Finanstilsynet vil også bruke trafikkdataene til å avsløre svindlere. Ikke usannsynlig vil man på sikt ende opp med en "kinesisk modell" med ganske så omfattende overvåkning og bruk av innsamlede data.
I det konkrete forslaget (forenklet hos NRK) som foreligger er det foreslått en nedre strafferamme på 4 år (5 år for lokasjonsdata) for tilgang. Man skal altså sikre bevis fra alle innbyggere, men ha en ganske høy terskel for tilgang til data. Samtidig sier man at det hovedsakelig skal gis tilgang vha domstolskontroll. Her er grunnen beredt for formålsutglidninger. Men Politiet opprinnelig ønsket DLD for å sikre bevis vil få en betraktelig høyere terskel før man får tilgang til trafikkdata, enn dagens praksis! Utformingen av forslaget er irrasjonelt og bærer preg av hastverk. Selv Justsisdepartementets pressemelding var mangelfull, den manglet informasjon om at epost og bruk av internett er omfattet av lovendringen. Dessuten så er det en utbredt oppfatning at slike lover er drevet frem av frykt. Frykt er en dårlig driver for rasjonelle handlinger.
Er direktivet egnet for å løse problemene i Politiet? Jeg har tidligere forklart at jeg ikke tror det kan løse de egentlige problemene, og når tilgangen blir såpass begrenset blir effektivitetsgevinsten liten. Faren er at man faktisk vil løse færre saker med trafikkdata enn i dag. Dette på tross av at man har samlet inn massive mengder data, og sikret bevis for både kriminelle såvel som lovlydige Særlig de småkriminelle kan vinne på innføring av DLD. Kriminelle kan også nyttiggjøre seg trafikkdata som de illegalt skaffer seg tilgang til, noe som garantert vil skje. De kriminelle vinner altså enda en gang ved innføring av direktivet. Det er ikke usannsynlig at Høyre faktisk vil kreve enda høyere strafferamme for å gjøre direktivet mer spiselig, alternativt kortere lagringstid. Samtidig sier man data skal sikres med strenge regler, noe som i seg selv en falsk påstand.
Direktivet lider tydelig av design by comittee. Politikere som ikke har satt seg ordentlig inn i problemene, og som ikke lytter til faglig ekspertise hverken på datasikkerhet eller personvern utformer et håpløst ubrukelig direktiv. Jeg tror også det bommer på målet for Politiet. Oppsummert ser jeg disse feil og svakheter, men det er nok mange fler:
- Massivt inngrep i personvernet og rettsstaten
- Til tross for massive mengde data, er de gjort mer utilgjengelig for de som skal bruke dem fordi politikere har dealet om minimums strafferamme for å gjøre det "spiselig". Det er misforstått personvern som ligger til grunn for dette. I en personvernkontekst er det ikke Politiets legale tilgang, men illegal tilgang og formålsutglidning som er det største problemet med DLD. Økt lagringstid driver nedre strafferamme for tilganng oppover! Altså jo mer data som lagres, jo mindre tilgjengelig for Økt strafferamme blir bare leppestift på grisen.
- Man kan ikke viske ut skadevirkningen av overvåkning ved å ha strengere tilgang. Dataene er lagret og ligger klare til misbruk og formålsutglidning. Da er faren for skade allerede oppstått, og jo mer data jo større sannsynlighet er det for at det skjer. Strenge regler for sikring er ikke sikrere enn fartsgrenser er mot fartsovertredelser. Informasjonssikkerhet er fag og nitidig arbeid, ikke regler. For de som lurer hva jeg tenker på, se på hvordan data ble hentet ut fra Pentagon til Wikileaks. Dette er utfordringer IT/Telekonbransjen uansett bør se på uavhengig av direktivet.
- Påstanden om at DLD kan benyttes til å sjekke noen ut av en sak tviler jeg på. Dette vil ofte gå på lokasjon, og en må da i såfall sikte personer for en forbrytelse med hele 5 års strafferamme for å sjekke personen ut av saken. Unødvendig arbeid og ubehagelig for uskyldige, og vil neppe bli brukt noen særlig grad. 4 års strafferamme er heller ikke særlig attraktivt for uskyldige...
- Det hjelper ikke på Politiets ressursproblemer, fordi de småkriminelle går under DLD radaren. Strafferammen blokkerer for bruk av trafikkdata.
- Teknologien har løpt fra, og vil snart løpe enda raskere fra direktivet. EU komiteer kan aldri holde følge med teknologien. Sosiale media, Skype o.l. omfattes generellt ikke av direktivet, men det vil derimot ble supernøyaktig sporing av din lokasjon pga virkemåten til moderne mobiltelefoner.
Kartet stemmer ikke terrenget for Datalagringsdirektivet generellt og Arbeiderpartiets lovforslag spesiellt. Her er noen gode grunner til å kaste forslaget eller i det minste utsette beslutning om å innføre DLD:
- Datalagringsdirektivet er ikke overenstemmelse med rettsstatens prinsipper, og vil trolig aldri bli det.
- Direktivet vil ha en chilling effect på et demokratiets grunnleggende mekanismer og sikkerhetsventiler.
- Det vil ikke kunne løse polititets utfordringer mhp effektivitet.
- Det er ventet at EU vil komme med en evalueringsrapport i April og det vil være viktig kunnskap for å kunne gjøre riktig beslutning, dersom man ikke allerede anser personverovergrepet som så stort at det uansett ikke er aktuellt.
Hastverk er lastverk
Politikerne må ta ansvar og skaffe seg kunnskap. De må lese uttalelsene til alle høringsinstanser, følge med på debatten og ikke minst avvente EUs egen evaluering. Alt annet er viljeløs EU absorbering uten kunnskap om hva man driver med, effekter og bieffekter. Her er ikke poenget å gjøre noe for se ut som man er dyktig politiker. Det virkelige terrenget må kartlegges før man kan finne virkelige løsninger. Man kan ikke løse utfordringer i en liberal rettsstat ved å underminere den. De som sier noe annet kan ikke ha satt seg inn i problemstillingen. Man kan rett og slett ikke slippe løs så dårlig håndverk i samfunnet, så være snill og sett ned foten før det er for sent.Oppdatering 11.12.2010
Jeg ser jeg har tatt utgangspunkt i hovedregelen for uthenting av data. Forslaget er ganske innfløkt (typisk juss-prosa). Greie oppsummeringer
Forslaget kan ved første inntrykk (innsalg) se ut som om det er streng tilgang til data, men i praksis lekker det som en sil. Forslaget bør så absolutt forkastes, eller helst bruke vetoretten uten mer om og men. Det er umulig å tilfredstille alle som vil ha tilgang og ha god sikkerhet. Det kan man bare glemme.
Vedrørende kritikk av posten
Jeg har blitt kritisert, på Twitter, for første avsnitt i posten fordi jeg er for drøy i min sammeligning med Kinas overvåkning av sine innbyggere. Når man går lovforslaget i sømmene, er det egentlig en drøy påstand jeg kommer med? Det er både likheter og ulikheter, men den totale virkningen på personvern og privatliv har utvilsomt noen sammenfallende trekk.
Sunday, November 28, 2010
Verdien av nærhet
Høringsttalelse på Fremtidens helsetjeneste, gjengitt her.
Premissene i argumentasjonen om endring i akutttilbudene er generelt ensidig og overforenklet. For det første er den Norske geografien svært variabel. Vårt langstrakte land består av flate sletter, fjorder og fjell. Værtypene er veldig forskjellige, og det finnes lokalsamfunn som blir helt eller delvis isolert i kortere perioder av året.
Så lenge vi har en offentlig finansierte helsetjenester, eid og betalt av borgerne må det sørges for at midlene brukes slik at så mange som overhodet mulig har et forsvarlig tilbud. Etterhvert som infrastuktur bedres kan lokalisering av tilbud endres. Endringene kan være riktig på grunn av endret reisemønster, økonomiske eller faglig karakter. Men endringer krever ansvarlighet og lokal kunnskap. I debatten om sykehusstrukur ser økonomi til å veie tungt, og akuttfunksjonen er ressurskrevende. Akutt krever vaktberedskap som ikke til enhver tid har fullt belegg med arbeidsoppgaver.
Som det er beskrevet på Regjerings nettsted om Ulike styringsformer for å nå samfunnsmessige eller sektorpolitiske mål:
“2.3.3 Velferdsstatlige og demokratiske begrunnelser for statlig eierskap
I de nordiske velferdsstatene har det vært tradisjon for at staten har tatt et økonomisk og innholdsmessig ansvar for flere sentrale tjenester og infrastrukturer i samfunnet med det formålet å sikre en lik tilgang for alle og et likt tilbud til alle. Det har vært antatt at tilgangen til og kvaliteten på noen sentrale tjenester som helse, utdanning og andre sosiale hjelpetjenester har stor betydning for hvordan samfunnet som helhet fungerer.”
I utgangspunktet må det være positivt at det er lite å gjøre på akutten, men det har allikevel verdi at den er der. Ressursbruk må balanseres med krav til tilgjengelighet for alle som er innenfor området som dekkes. Selv om akuttfunksjonen er den dyreste å drive så kan det ikke være automatikk i at det der man skal kutte. Økonomi er kun en av faktorene som spiller inn, og det vil alltid være en smertegrense når det gjelder tilgjenglighet. Handlingsrommet ligger mellom hva som er økonomisk mulig, og forsvarlig sett fra et samfunnsikkerhetsperspektiv. Akuttfunksjonen er en sentral del av et sykehus, og fjernes den reduseres innholdet betydelig. Overført i et banalt eksempel: ville du fjernet motoren på bilen fordi den er dyr og krever mye vedklikehold? Akutt er på mange måter motoren i et fullverdig sykehus.
Det er et paradoks at vi setter alle kluter til for sikkerhet på flyplassene, men i distriktene med den dårligste infrastrukturen legges det ned akuttavdelinger begrunnet i økonomi. Sjansen for å dø av terror på fly er tross alt forsvinnende liten i forhold til å ikke rekke frem til akutten når ulykken er ute. Dette synes jeg er irrasjonelt, og feil bruk av felles ressurser.
Må det ikke vurderes hvor viktig og verdifull akuttfunksjonen, med lokaler vurderinger, er før man kutter? Verdien i akutt ligger i nærhet, det ligger jo i navnet. Om akutttjenesten flyttes lengre vekk fra folk, reduseres verdien for samfunnet. Er det vel anvendte midler når kostnadsreduksjonen er marginal og verdien reduseres? Hva med økte kostnader i ambulanseberedskap og reisevirksomhet for pasienter, pårørende og ansatte. Jeg tror ikke store (hvor stort kan det egentlig bli i distrikts-Norge?) fagmiljø veier opp mot økte reiseavstander målt i verdien nærhet til akutt gir. Den samme argumentasjonen mener jeg også er gyldig for fødeavdelinger, siden fødsler like gjerne kan være akutt med fare for liv til både mor og barn.
Jeg savner mer dyptgående analyser av slike problemstillinger. Det ville hjulpet både på å forstå hvorfor folk i distriktene er opprørte, og gi bedre beslutninsgrunnlag til å løse virkelige problemer og gjøre virkelige forbedringer. Offentlige midler kan ikke kun sees på isolert i hvert enkelt budsjett. Kutt et sted vil slå ut i økte utgifter på et annet dersom endringer ikke i settes i sammenheng med resten av samfunnet. Verdien av nærhet kan måles med statistiske metoder, ROS-analyser, folkehelse, trygdebudsjetter og folkemening. Det er på tide det settes krav til at helseforetakene ser ut av vinduet til samfunnet som ligger utenfor.
Premissene i argumentasjonen om endring i akutttilbudene er generelt ensidig og overforenklet. For det første er den Norske geografien svært variabel. Vårt langstrakte land består av flate sletter, fjorder og fjell. Værtypene er veldig forskjellige, og det finnes lokalsamfunn som blir helt eller delvis isolert i kortere perioder av året.
Så lenge vi har en offentlig finansierte helsetjenester, eid og betalt av borgerne må det sørges for at midlene brukes slik at så mange som overhodet mulig har et forsvarlig tilbud. Etterhvert som infrastuktur bedres kan lokalisering av tilbud endres. Endringene kan være riktig på grunn av endret reisemønster, økonomiske eller faglig karakter. Men endringer krever ansvarlighet og lokal kunnskap. I debatten om sykehusstrukur ser økonomi til å veie tungt, og akuttfunksjonen er ressurskrevende. Akutt krever vaktberedskap som ikke til enhver tid har fullt belegg med arbeidsoppgaver.
Som det er beskrevet på Regjerings nettsted om Ulike styringsformer for å nå samfunnsmessige eller sektorpolitiske mål:
“2.3.3 Velferdsstatlige og demokratiske begrunnelser for statlig eierskap
I de nordiske velferdsstatene har det vært tradisjon for at staten har tatt et økonomisk og innholdsmessig ansvar for flere sentrale tjenester og infrastrukturer i samfunnet med det formålet å sikre en lik tilgang for alle og et likt tilbud til alle. Det har vært antatt at tilgangen til og kvaliteten på noen sentrale tjenester som helse, utdanning og andre sosiale hjelpetjenester har stor betydning for hvordan samfunnet som helhet fungerer.”
I utgangspunktet må det være positivt at det er lite å gjøre på akutten, men det har allikevel verdi at den er der. Ressursbruk må balanseres med krav til tilgjengelighet for alle som er innenfor området som dekkes. Selv om akuttfunksjonen er den dyreste å drive så kan det ikke være automatikk i at det der man skal kutte. Økonomi er kun en av faktorene som spiller inn, og det vil alltid være en smertegrense når det gjelder tilgjenglighet. Handlingsrommet ligger mellom hva som er økonomisk mulig, og forsvarlig sett fra et samfunnsikkerhetsperspektiv. Akuttfunksjonen er en sentral del av et sykehus, og fjernes den reduseres innholdet betydelig. Overført i et banalt eksempel: ville du fjernet motoren på bilen fordi den er dyr og krever mye vedklikehold? Akutt er på mange måter motoren i et fullverdig sykehus.
Det er et paradoks at vi setter alle kluter til for sikkerhet på flyplassene, men i distriktene med den dårligste infrastrukturen legges det ned akuttavdelinger begrunnet i økonomi. Sjansen for å dø av terror på fly er tross alt forsvinnende liten i forhold til å ikke rekke frem til akutten når ulykken er ute. Dette synes jeg er irrasjonelt, og feil bruk av felles ressurser.
Må det ikke vurderes hvor viktig og verdifull akuttfunksjonen, med lokaler vurderinger, er før man kutter? Verdien i akutt ligger i nærhet, det ligger jo i navnet. Om akutttjenesten flyttes lengre vekk fra folk, reduseres verdien for samfunnet. Er det vel anvendte midler når kostnadsreduksjonen er marginal og verdien reduseres? Hva med økte kostnader i ambulanseberedskap og reisevirksomhet for pasienter, pårørende og ansatte. Jeg tror ikke store (hvor stort kan det egentlig bli i distrikts-Norge?) fagmiljø veier opp mot økte reiseavstander målt i verdien nærhet til akutt gir. Den samme argumentasjonen mener jeg også er gyldig for fødeavdelinger, siden fødsler like gjerne kan være akutt med fare for liv til både mor og barn.
Jeg savner mer dyptgående analyser av slike problemstillinger. Det ville hjulpet både på å forstå hvorfor folk i distriktene er opprørte, og gi bedre beslutninsgrunnlag til å løse virkelige problemer og gjøre virkelige forbedringer. Offentlige midler kan ikke kun sees på isolert i hvert enkelt budsjett. Kutt et sted vil slå ut i økte utgifter på et annet dersom endringer ikke i settes i sammenheng med resten av samfunnet. Verdien av nærhet kan måles med statistiske metoder, ROS-analyser, folkehelse, trygdebudsjetter og folkemening. Det er på tide det settes krav til at helseforetakene ser ut av vinduet til samfunnet som ligger utenfor.
Thursday, November 25, 2010
Terror, statistikk og realisme
Jeg er ikke statistiker, men vet faget kan gi god beslutningstøtte. Jeg unngår bevisst å kalle det beslutningsgrunnlag fordi: Det finnes som kjent 3 typer løgner: løgn, fordømt løgn og statistikk. For identifisering av problemer, aktuelle tiltak, beregning av omfang og nødvendighet av tiltak kan allikevel statistiske metoder være uvurderlig. I arbeidet mot terror og kriminalitet bør statistikk brukes aktivt for
Tiltak som innvirker negativt i seg selv overflødiggjør ihvertfall terrorvirksomhet fordi vi i effekt står for den selv. I frykt for hva som kan skje, begår vi urettmessigheter mot vår egen frihet. Dette rimer også med Al-Qaidas nye strategi om å få Vesten/USA til å endre oppførsel gjennom mange små angrep. Dersom den uttalte trusselen i seg selv er nok til at de oppnår sitt mål, er det optimalt for terroristene. Som Anders Romarheim i Institutt for Forsvarsstudier sier:
Terrorisme er en ikke-statlig aktørs systematisk bruk av vold og ødeleggelse – eller trusler om dette – mot ikke-stridende med sikte på å skape en tilstand av frykt, få oppmerksomhet om en politisk sak og å påvirke atferden også til andre enn de direkte ofrene for terroraksjonen.
Hvor mange terrorangrep har blitt avverget av trafikkdata og sikkerhetskontroll på flyplasser? Står tiltakene i stil med trusselen, eventuelle konsekvenser og mulighetene for at de kan hindre hendelser eller begrense skader? Kan man oppnå like stor, eller enda bedre sikkerhet, med uforutsigbare stikkprøver, kunnskap og statistikk? Jeg begriper ikke at vestlige land, som gjerne skryter av hvor mye kunnskap vi besitter, kan innføre så allmenne tiltak brute force, uten å finne ut om de virker og de negative konsekvensene.
Det finnes ikke statistisk grunnlag for å si at allmenne sikkerhetstiltak har effekt selv etter ganske mange år med anti-terror lover og tiltak. Etter å ha hørt på noen podcaster som Saltklypa.no og The James Allen Show om flyplass scanning, og forsøkt å google etter statistikk som viser grunnlaget for lover og tiltak, samt beviselig effekt begynte jeg å tenke på denne blogposten.
Når alle behandles som kriminelle og terrorister av staten gjennom masselagring av personlige opplysinger og sikkerhetskontroller er det lett å gjemme seg i mengden. Når trafikkdata allment sikres som bevis vil det ihvertfall være det første kriminelle og terrorister forsikrer seg mot skal avsløre dem. Det er vanskeligere å gjemme seg i mengden når det foretas forskjellige stikkprøver. Statistikere kan beregne hvor mange stikkprøver en må foreta for å kunne ha minst like god samfunssikkerhet som allmenn bevissikring av trafikkdata og nitidig sjekk av alle flypasassjerer. Skjellig grunn til mistanke er basert på kunnskap og kvalifisert gjetning for å sjekke spesifikke personer og be om utvidet lagring av trafikkdata for disse. Jeg er såpass "gammeldags" at jeg fortsatt har stor tro på sikkerhets- og politifaglig håndverk istedet for brute force type arbeidsmetoder som i tillegg har en rekke uheldige sideeffekter.
Når Justisministeren åpent sier at bevis skal sikres for alle borgere, så må du være ganske blåst som terrorist eller kriminell om du går i den fella. Å stille alle opp i rekke for sikkerhetskontroll på flyplasser rammer bare alle som ikke har destruktive mål med flyturen. Du vil ikke finne menn med langt skjegg og bombe under armen der.
Forutsigbare sjekker er mye lettere å omgå enn uanmeldte og ulike former for stikkprøver. Dessuten koster målrettede tiltak mindre, og har mindre innvirkning på det normale samfunnet. Hvis borgerne kan unngå negative konsekvenser for dem selv, vil de velge bort atferd oppfattes som negativt/tungvindt men som faktisk kan være ønskelig for samfunnet. Allmenne tiltak vil medføre generelle endringer i borgernes oppførsel, særlig om de har negative konsekvenser for den enkelte. De samme tankene ligger ofte bak avgiftspolitikk. Vil en ikke innrømme at Datalagringsdirektivet har negative konsekevnser sier man også at avgiftspolitikk heller ikke innvirker på f.eks. forbruksmønsteret.
Statsministeren vår Jens Stoltenberg kjenner godt til statistiskikk og metoder, det er faktisk faget hans. Det er åå tide han begynner å anvende sine kunnskaper og deler dem med sine kollegaer i Regjeringen. I utforming av lover og i offentlig forvaltning må vi bruke kunnskap og metoder, og ihvertfall ikke la oss styre av frykt og en massesuggesjon rundt terror og kriminalitet. Bildet av manglende respekt for uavhengig og faglig fundert beslutningsgrunnlag forværres av hvordan forskning blir påvirket av forvaltningen, slik vi kan lese i nyhetene nå.
PS! The James Allen show er sånn passe forstyrrende for en skandinav som ser forskjell på sosialdemokrati og kommunisme; en del amerikanske "ekstremister" der. Det er dog noe å tenke over at nettopp kommunistiske og totalitære stater benytter brute force metoder for å kontrollere sine borgere.
Oppdatering 27.10.2010:
Meget bra artikkel om temaet: TSA's Failure Based on Myth of Perfect Security
- å sannsynliggjøre at ulike destruktive hendelser kan skje
- basert på sannsynlighet for at ulike hendelser vil inntreffe,
- Identifisere målrettede tiltak
- finne riktig nivå og omfang av tiltak
- Kvantifisere sannsynlighet for at tiltaket løser eller bidrar til å løse problemet
Tiltak som innvirker negativt i seg selv overflødiggjør ihvertfall terrorvirksomhet fordi vi i effekt står for den selv. I frykt for hva som kan skje, begår vi urettmessigheter mot vår egen frihet. Dette rimer også med Al-Qaidas nye strategi om å få Vesten/USA til å endre oppførsel gjennom mange små angrep. Dersom den uttalte trusselen i seg selv er nok til at de oppnår sitt mål, er det optimalt for terroristene. Som Anders Romarheim i Institutt for Forsvarsstudier sier:
Terrorisme er en ikke-statlig aktørs systematisk bruk av vold og ødeleggelse – eller trusler om dette – mot ikke-stridende med sikte på å skape en tilstand av frykt, få oppmerksomhet om en politisk sak og å påvirke atferden også til andre enn de direkte ofrene for terroraksjonen.
Hvor mange terrorangrep har blitt avverget av trafikkdata og sikkerhetskontroll på flyplasser? Står tiltakene i stil med trusselen, eventuelle konsekvenser og mulighetene for at de kan hindre hendelser eller begrense skader? Kan man oppnå like stor, eller enda bedre sikkerhet, med uforutsigbare stikkprøver, kunnskap og statistikk? Jeg begriper ikke at vestlige land, som gjerne skryter av hvor mye kunnskap vi besitter, kan innføre så allmenne tiltak brute force, uten å finne ut om de virker og de negative konsekvensene.
Det finnes ikke statistisk grunnlag for å si at allmenne sikkerhetstiltak har effekt selv etter ganske mange år med anti-terror lover og tiltak. Etter å ha hørt på noen podcaster som Saltklypa.no og The James Allen Show om flyplass scanning, og forsøkt å google etter statistikk som viser grunnlaget for lover og tiltak, samt beviselig effekt begynte jeg å tenke på denne blogposten.
Når alle behandles som kriminelle og terrorister av staten gjennom masselagring av personlige opplysinger og sikkerhetskontroller er det lett å gjemme seg i mengden. Når trafikkdata allment sikres som bevis vil det ihvertfall være det første kriminelle og terrorister forsikrer seg mot skal avsløre dem. Det er vanskeligere å gjemme seg i mengden når det foretas forskjellige stikkprøver. Statistikere kan beregne hvor mange stikkprøver en må foreta for å kunne ha minst like god samfunssikkerhet som allmenn bevissikring av trafikkdata og nitidig sjekk av alle flypasassjerer. Skjellig grunn til mistanke er basert på kunnskap og kvalifisert gjetning for å sjekke spesifikke personer og be om utvidet lagring av trafikkdata for disse. Jeg er såpass "gammeldags" at jeg fortsatt har stor tro på sikkerhets- og politifaglig håndverk istedet for brute force type arbeidsmetoder som i tillegg har en rekke uheldige sideeffekter.
Når Justisministeren åpent sier at bevis skal sikres for alle borgere, så må du være ganske blåst som terrorist eller kriminell om du går i den fella. Å stille alle opp i rekke for sikkerhetskontroll på flyplasser rammer bare alle som ikke har destruktive mål med flyturen. Du vil ikke finne menn med langt skjegg og bombe under armen der.
Forutsigbare sjekker er mye lettere å omgå enn uanmeldte og ulike former for stikkprøver. Dessuten koster målrettede tiltak mindre, og har mindre innvirkning på det normale samfunnet. Hvis borgerne kan unngå negative konsekvenser for dem selv, vil de velge bort atferd oppfattes som negativt/tungvindt men som faktisk kan være ønskelig for samfunnet. Allmenne tiltak vil medføre generelle endringer i borgernes oppførsel, særlig om de har negative konsekvenser for den enkelte. De samme tankene ligger ofte bak avgiftspolitikk. Vil en ikke innrømme at Datalagringsdirektivet har negative konsekevnser sier man også at avgiftspolitikk heller ikke innvirker på f.eks. forbruksmønsteret.
Statsministeren vår Jens Stoltenberg kjenner godt til statistiskikk og metoder, det er faktisk faget hans. Det er åå tide han begynner å anvende sine kunnskaper og deler dem med sine kollegaer i Regjeringen. I utforming av lover og i offentlig forvaltning må vi bruke kunnskap og metoder, og ihvertfall ikke la oss styre av frykt og en massesuggesjon rundt terror og kriminalitet. Bildet av manglende respekt for uavhengig og faglig fundert beslutningsgrunnlag forværres av hvordan forskning blir påvirket av forvaltningen, slik vi kan lese i nyhetene nå.
PS! The James Allen show er sånn passe forstyrrende for en skandinav som ser forskjell på sosialdemokrati og kommunisme; en del amerikanske "ekstremister" der. Det er dog noe å tenke over at nettopp kommunistiske og totalitære stater benytter brute force metoder for å kontrollere sine borgere.
Oppdatering 27.10.2010:
Meget bra artikkel om temaet: TSA's Failure Based on Myth of Perfect Security
Friday, November 19, 2010
Sikring av data - teater og realisme
I følge Politimyndighetene vil trafikkdata sikres ved innføring av Datalagringsdirektivet. Det er en påstand som ikke er IT-faglige forankret. Det er vesentlig forskjell på en slik påstand og den virkelige verden.
Når Politimyndighetene og Justisministeren snakker om sikring av trafikkdata får de det til å høres veldig enkelt og universelt ut. I virkeligheten finnes ikke enkle og universelle sikringsløsninger på slike komplekse behov. Sikkerhetstiltak må rettes mot de data og miljø som trenger beskyttelse, og samtidig tilfredsstille alle bruksbehov. Påstander om at man kan kjøpe ferdig utstyr og programvare er ikke gyldige i praksis. En generell løsning kan ikke dekke spesifikke behov, det er ganske innlysende. Gode løsninger konstrueres på bakgrunn av velformulerte problemstillinger. Men selv utmerket sikkerhet gir ingen garanti for at data aldri vil komme på avveie. All programvare og nettverk med litt kompleksitet har feil og svakheter som kan utnyttes. Det svakeste ledd er allikevel menneskene fordi det rett og slett er menneskelig å feile. Det hele blir en avveining mellom behov, risiko og konsekvens, og det faktum at 100% løsninger ikke finnes.
Datasikkerhet er ikke et produkt man kjøper og installerer i et system-miljø. Et produkt kan ivareta enkelte sikkerhetsaspekter, men ikke helheten. Sikkerhet må være et klart definert og gjennomgående ansvar i systemarkitektur. Komplekse (heterogene) systemer består gjerne av mange komponenter som virker sammen. Selv om noen av enkelt-komponentene har god sikkerhet, er ikke systemets sikkerhet sterkere enn det svakeste ledd. Sikring av systemer er en pågående prosess i hele systemets levetid, og innsatsen vil variere med antatte og opplevde trusler. Lagring av data i et omfang systemet ikke var tiltenkt vil i praksis svekke sikkerheten, på grunn av økt kompleksitet og fare for innbrudd. Jo større mengder data jo større konsekvens vil et innbrudd få. Jeg liker å sammenligne systemsikkerhet med immunforsvaret og trusler det må oppdage og bekjempe.
Lagringen må enten skje hos den enkelte teleoperatør eller i et sentralt register. Lagring hos teleoperatører gir mindre konsentrasjon av data, men i systemer som i utgangspunktet ikke er laget for å ivareta slike sikkerhetsbehov Datalagringsdirektivet krever. Systemene som lagrer og behandler trafikkdata hos operatørene er ulike. De kan ikke sikres med generelle metoder eller produkter utenpå de eksisterende systemer. Hvorvidt det vil være mulig å sikre eksisterende systemer forsvarlig er ikke analysert. Risiko for innbrudd og lekkasjer samt konsekvenser er heller ikke utredet. Å vedta implementerering uten å utføre slike analyser er ikke å anbefale. Ekstrakostnadene må trolig bæres av operatørene og vil egentlig bare være en byrde som bidrar til kompleksitet og negativt bidrag på bunnlinjen. Teleoperatører har lekket data før, og det vil nok skje igjen og vil svekke omdømmet deres. Det er ikke operatørenes oppgave å sikre bevis for Politiet. Det virker unaturlig å pålegge dem et ansvar for allmen sikring av bevis.
Med en sentral lagringsløsning vil data kopieres til et felles register. Det høres kanskje sikkert ut, og selve lagringsløsningen vil nok ha høy sikkerhet, men konsentrasjonen av sensitiv informasjon gjør den til et mer attraktivt mål for kriminelle. Dessuten vil data samlet fra flere ulike kilder gjøre det lettere å sammenstille ulik informasjon. Faren for formålsutglidning vil være større, siden kombinerte data vil ha bredere anvendelsesområder. I den fysiske verden så er transport et svakt punkt, for eksempel penge- eller fangetransport. I den elektroniske verden er også transport forbundet med en viss risiko. Selve transporten av data vil nok sikres, men for at data skal kunne hentes ut må det være åpninger som slipper de gjennom. Feil i programvare og konfigurasjon vil gjøre det mulig å bryte seg inn i løsningen før eller senere. Ulike former for avlytting av datatransport som følge av svakheter i sikkerhet er ikke uvanlig. De vanligste oppdateringer du får på din PC er nettopp tetting av sikkerhetshull. På lignende vis krever også store systemer kontinuerlig vedlikehold av sikkerhet. Selv med gode sikkerhetsmekanismer vil det være mulig å finne svake punkter. I tillegg kan en utro tjener gjøre stor skade. En skal heller ikke undervurdere fremmed etteretnings interesse for trafikkdata.
Vi begynner allerede å se hvordan trafikkdata blir tilgjengelig for ulike offentlige effektiviseringstiltak. Dette vil skape flere kopier av dataene. Antallet personer som kan skaffe seg tilgang øker betraktelig jo flere muligheter for uthenting som eksisterer, og kontrollen med data svinner hen. Jeg tviler på at NAV-ansatte har kompetanse om sikring av et større omfang data utenfor deres egne fagssystemer. Oppgavsrettsorganisasjoner har også fått tilgang til å hente ut ip-adresser for å avsløre fildelere. Hvor godt vil uthentede data for ulike formål sikres?
Uten å ha gjort faglige vurderinger av ulike sikkerhetsløsninger og flyt av data vet man ikke hvor god sikringen blir. Det blir kun en påstand. Man kan kanskje vise til andre land, men fakta er at nordmenn er ganske langt fremme på bruk av teknologi. Finnes det land med sammenlignbare forhold hvor direktivet er implementert, og hvor sikringen er er god nok? EUs Datatilsyn har i sin evaluering vist at sikringen har vært utilstrekkelig, samt at det lagres mer data enn forutsatt. Når en begynner å gå påstanden fra Politimyndighetene i sømmene ser en at den ikke holder.
På nett kopieres data raskt og effektivt. Selv om en forsøker å hindre at det skjer, vil det skje allikevel. Sikkerhetsløsninger hjelper ikke når data først kommer på avveie. Data som ikke har blitt lagret, kan heller ikke stjeles, kopieres og misbrukes. Når data først er kommet på avveie er det for sent. Det sikreste er begrenset lagring i både omfang og tid. At for eksempel militær informasjon havner på Wikileaks viser at det er umulig å holde sensitive data innelåst. Det viktigste momentet er mengden av sensitive data som kan lekke. Sikkerhetstiltak gjør det bare vanskeligere, men de er ikke uoverkommelige hindere for å skaffe seg tilgang.
Når Politimyndighetene og Justisministeren snakker om sikring av trafikkdata får de det til å høres veldig enkelt og universelt ut. I virkeligheten finnes ikke enkle og universelle sikringsløsninger på slike komplekse behov. Sikkerhetstiltak må rettes mot de data og miljø som trenger beskyttelse, og samtidig tilfredsstille alle bruksbehov. Påstander om at man kan kjøpe ferdig utstyr og programvare er ikke gyldige i praksis. En generell løsning kan ikke dekke spesifikke behov, det er ganske innlysende. Gode løsninger konstrueres på bakgrunn av velformulerte problemstillinger. Men selv utmerket sikkerhet gir ingen garanti for at data aldri vil komme på avveie. All programvare og nettverk med litt kompleksitet har feil og svakheter som kan utnyttes. Det svakeste ledd er allikevel menneskene fordi det rett og slett er menneskelig å feile. Det hele blir en avveining mellom behov, risiko og konsekvens, og det faktum at 100% løsninger ikke finnes.
Datasikkerhet er ikke et produkt man kjøper og installerer i et system-miljø. Et produkt kan ivareta enkelte sikkerhetsaspekter, men ikke helheten. Sikkerhet må være et klart definert og gjennomgående ansvar i systemarkitektur. Komplekse (heterogene) systemer består gjerne av mange komponenter som virker sammen. Selv om noen av enkelt-komponentene har god sikkerhet, er ikke systemets sikkerhet sterkere enn det svakeste ledd. Sikring av systemer er en pågående prosess i hele systemets levetid, og innsatsen vil variere med antatte og opplevde trusler. Lagring av data i et omfang systemet ikke var tiltenkt vil i praksis svekke sikkerheten, på grunn av økt kompleksitet og fare for innbrudd. Jo større mengder data jo større konsekvens vil et innbrudd få. Jeg liker å sammenligne systemsikkerhet med immunforsvaret og trusler det må oppdage og bekjempe.
Lagringen må enten skje hos den enkelte teleoperatør eller i et sentralt register. Lagring hos teleoperatører gir mindre konsentrasjon av data, men i systemer som i utgangspunktet ikke er laget for å ivareta slike sikkerhetsbehov Datalagringsdirektivet krever. Systemene som lagrer og behandler trafikkdata hos operatørene er ulike. De kan ikke sikres med generelle metoder eller produkter utenpå de eksisterende systemer. Hvorvidt det vil være mulig å sikre eksisterende systemer forsvarlig er ikke analysert. Risiko for innbrudd og lekkasjer samt konsekvenser er heller ikke utredet. Å vedta implementerering uten å utføre slike analyser er ikke å anbefale. Ekstrakostnadene må trolig bæres av operatørene og vil egentlig bare være en byrde som bidrar til kompleksitet og negativt bidrag på bunnlinjen. Teleoperatører har lekket data før, og det vil nok skje igjen og vil svekke omdømmet deres. Det er ikke operatørenes oppgave å sikre bevis for Politiet. Det virker unaturlig å pålegge dem et ansvar for allmen sikring av bevis.
Med en sentral lagringsløsning vil data kopieres til et felles register. Det høres kanskje sikkert ut, og selve lagringsløsningen vil nok ha høy sikkerhet, men konsentrasjonen av sensitiv informasjon gjør den til et mer attraktivt mål for kriminelle. Dessuten vil data samlet fra flere ulike kilder gjøre det lettere å sammenstille ulik informasjon. Faren for formålsutglidning vil være større, siden kombinerte data vil ha bredere anvendelsesområder. I den fysiske verden så er transport et svakt punkt, for eksempel penge- eller fangetransport. I den elektroniske verden er også transport forbundet med en viss risiko. Selve transporten av data vil nok sikres, men for at data skal kunne hentes ut må det være åpninger som slipper de gjennom. Feil i programvare og konfigurasjon vil gjøre det mulig å bryte seg inn i løsningen før eller senere. Ulike former for avlytting av datatransport som følge av svakheter i sikkerhet er ikke uvanlig. De vanligste oppdateringer du får på din PC er nettopp tetting av sikkerhetshull. På lignende vis krever også store systemer kontinuerlig vedlikehold av sikkerhet. Selv med gode sikkerhetsmekanismer vil det være mulig å finne svake punkter. I tillegg kan en utro tjener gjøre stor skade. En skal heller ikke undervurdere fremmed etteretnings interesse for trafikkdata.
Vi begynner allerede å se hvordan trafikkdata blir tilgjengelig for ulike offentlige effektiviseringstiltak. Dette vil skape flere kopier av dataene. Antallet personer som kan skaffe seg tilgang øker betraktelig jo flere muligheter for uthenting som eksisterer, og kontrollen med data svinner hen. Jeg tviler på at NAV-ansatte har kompetanse om sikring av et større omfang data utenfor deres egne fagssystemer. Oppgavsrettsorganisasjoner har også fått tilgang til å hente ut ip-adresser for å avsløre fildelere. Hvor godt vil uthentede data for ulike formål sikres?
Uten å ha gjort faglige vurderinger av ulike sikkerhetsløsninger og flyt av data vet man ikke hvor god sikringen blir. Det blir kun en påstand. Man kan kanskje vise til andre land, men fakta er at nordmenn er ganske langt fremme på bruk av teknologi. Finnes det land med sammenlignbare forhold hvor direktivet er implementert, og hvor sikringen er er god nok? EUs Datatilsyn har i sin evaluering vist at sikringen har vært utilstrekkelig, samt at det lagres mer data enn forutsatt. Når en begynner å gå påstanden fra Politimyndighetene i sømmene ser en at den ikke holder.
På nett kopieres data raskt og effektivt. Selv om en forsøker å hindre at det skjer, vil det skje allikevel. Sikkerhetsløsninger hjelper ikke når data først kommer på avveie. Data som ikke har blitt lagret, kan heller ikke stjeles, kopieres og misbrukes. Når data først er kommet på avveie er det for sent. Det sikreste er begrenset lagring i både omfang og tid. At for eksempel militær informasjon havner på Wikileaks viser at det er umulig å holde sensitive data innelåst. Det viktigste momentet er mengden av sensitive data som kan lekke. Sikkerhetstiltak gjør det bare vanskeligere, men de er ikke uoverkommelige hindere for å skaffe seg tilgang.
Saturday, November 13, 2010
ROS- og Konsekvensanalyser i beslutningsgrunnlag
Det foreligger forslag på vidt forskjellige områder som vil innvirke på vår samfunnssikkerhet. Et fellestrekk i beslutningsgrunnlaget for flere av dem er manglende ROS-analyse og konsekvensutredninger. På en side gjør man endringer uten å sjekke hva det har å si for samfunnsikkerhet, på en annen side droppes analyser og utredringer som kan si om endringer vil ha ønsket effekt. Risiko må analyseres fordi de representer noe som kan gå galt. For å skjønne hva som kan gå galt, og sjansen for at det skjer er vesentlig for å kunne ta ansvar, beslutte og gjennomføre tiltak.
I forbindelse med forslaget om innføring av EUs Datalagringsdirektiv ser det heller ikke ut til å være utført slikt arbeid for forberede et beslutningsgrunnlag. Det finnes noe, men ganske motstridene, fakta om hvorvidt direktivet er et bra verktøy for Politiet. I EU er det tendensen at man ser at direktivet ikke har mye for seg. Trafikkdata brukes som etterforskningsverktøy, men det er først og fremst den målrettede lagringen som gir resultater. Bevissikring som om internett er et gedigent åsted har ikke det, noe Storberget skrev i Dagbladet. EUs evaluering av Datalagringsdirektivet er forsinket men når den foreligger kan det være viktig kunnskap å benytte i beslutningen om innføring. Det er viktig å merke seg det Regjeringen selv skriver om evalueringen:
At Storberget ikke vil avvente denne evalueringen før en beslutning taes er ikke annet enn oppsiktsvekkende. Det blir ikke bedre av at forespørsel i innsyn i prosessen konsekvent avslåes av Justisdepartement.
Det er også på det rene at datalekkasjer er en sikkerhetsrisiko både for individer og samfunn. I Rettsstaten i et digitalt samfunn trekker jeg frem noen slike problemstillinger. Slike analyser må inn i DSBs arbeid, og Datatilsynet har allerede en god del kunnskap om dette. Problemet er at Datatilsynet blir ansett av flere som hysteriske. Det er verdt å minne om at en av de første aksjonene motstandsgruppen til Max Manus gjennomførte var nettopp sprengning av registere som var et viktig verktøy for okkupasjonsmakten. Sensitive data krever godt gjennomtenkte løsninger for innsamling, lagring, omfang og sletting.
Helseforetakene, og spesiellt Helse Nordmøre og Romsdal hvor jeg har fulgt med på endringer i akutttilbudet faller inn i det samme mønsteret. De ønsker å legge ned akuttmottak i Kristiansund og sentralisere i Molde, uten ROS analyse og konsekvensutredning. Heldigvis ble forslaget enstemming stoppet av styret i Helse-Midt. Men helseforetaket er pålagt å utføre slike analyser, det er ikke valgfritt. Å hoppe bukk over innhenting av nødvendig beslutningsgrunnlag er direkte uansvarlig og burde havne på helseministerens bord.
Hvor kommer denne motstanden mot å skaffe grunnleggende beslutningsgrunnlag fra? Det virker som om det er en trend at man vet svaret på forhånd, og en ikke ønsker informasjon som kan komme i veien. Slik som enkelte aktører nå turer frem står man i fare for å svekke samfunnssikkerheten istedet for å styrke den. Informasjon og kunnskap om konsekvenser mangler, men det er veldig mange som sier at endringene som er iferd med å skje er utvikling i gal retning.
Et vesentlig trekk med disse tingene er manglende forståelse for problemstillingene hos media. De blir ansett som for komplekse. Har vi fått et mediebransje som bare vil surfe saker som er enkle å beskrive på 1 linje over forsiden? Som Anders Brenna, leder i StoppDLD nettopp sa: Journalistene sover. Den kritiske journalistikken og viktig samfunnsdebatt flyttes mer og mer vekk fra tradisjonelle media og over i bloggsfæren. Jeg har ikke noe sterke meninger for og imot en slik utvikling, men akkurat nå utelukker dette en stor andel av befolkningen fra debatten. Det er for mange som knapt nok har lært seg å surfe på nett. Å delta i debatt er et godt stykke frem for de fleste.
I forbindelse med forslaget om innføring av EUs Datalagringsdirektiv ser det heller ikke ut til å være utført slikt arbeid for forberede et beslutningsgrunnlag. Det finnes noe, men ganske motstridene, fakta om hvorvidt direktivet er et bra verktøy for Politiet. I EU er det tendensen at man ser at direktivet ikke har mye for seg. Trafikkdata brukes som etterforskningsverktøy, men det er først og fremst den målrettede lagringen som gir resultater. Bevissikring som om internett er et gedigent åsted har ikke det, noe Storberget skrev i Dagbladet. EUs evaluering av Datalagringsdirektivet er forsinket men når den foreligger kan det være viktig kunnskap å benytte i beslutningen om innføring. Det er viktig å merke seg det Regjeringen selv skriver om evalueringen:
en pågående evalueringen vil ha til hensikt å vurdere om de proporsjonalitetsvurderingene som ble gjort ved vedtakelsen av direktivet i 2005 fortsatt er gjeldende. Evalueringen vil vurdere om direktivet er proporsjonalt i forhold til hensynene for kriminalitetsbekjempelse, kostnadene for markedet, samt virkningen på grunnleggende rettigheter, særlig retten til privatliv og personvern. Malmström indikerte også at en konsekvensanalyse for mulige endringer kan starte når evalueringsrapporten er ferdigstilt.
At Storberget ikke vil avvente denne evalueringen før en beslutning taes er ikke annet enn oppsiktsvekkende. Det blir ikke bedre av at forespørsel i innsyn i prosessen konsekvent avslåes av Justisdepartement.
Det er også på det rene at datalekkasjer er en sikkerhetsrisiko både for individer og samfunn. I Rettsstaten i et digitalt samfunn trekker jeg frem noen slike problemstillinger. Slike analyser må inn i DSBs arbeid, og Datatilsynet har allerede en god del kunnskap om dette. Problemet er at Datatilsynet blir ansett av flere som hysteriske. Det er verdt å minne om at en av de første aksjonene motstandsgruppen til Max Manus gjennomførte var nettopp sprengning av registere som var et viktig verktøy for okkupasjonsmakten. Sensitive data krever godt gjennomtenkte løsninger for innsamling, lagring, omfang og sletting.
Helseforetakene, og spesiellt Helse Nordmøre og Romsdal hvor jeg har fulgt med på endringer i akutttilbudet faller inn i det samme mønsteret. De ønsker å legge ned akuttmottak i Kristiansund og sentralisere i Molde, uten ROS analyse og konsekvensutredning. Heldigvis ble forslaget enstemming stoppet av styret i Helse-Midt. Men helseforetaket er pålagt å utføre slike analyser, det er ikke valgfritt. Å hoppe bukk over innhenting av nødvendig beslutningsgrunnlag er direkte uansvarlig og burde havne på helseministerens bord.
Hvor kommer denne motstanden mot å skaffe grunnleggende beslutningsgrunnlag fra? Det virker som om det er en trend at man vet svaret på forhånd, og en ikke ønsker informasjon som kan komme i veien. Slik som enkelte aktører nå turer frem står man i fare for å svekke samfunnssikkerheten istedet for å styrke den. Informasjon og kunnskap om konsekvenser mangler, men det er veldig mange som sier at endringene som er iferd med å skje er utvikling i gal retning.
Et vesentlig trekk med disse tingene er manglende forståelse for problemstillingene hos media. De blir ansett som for komplekse. Har vi fått et mediebransje som bare vil surfe saker som er enkle å beskrive på 1 linje over forsiden? Som Anders Brenna, leder i StoppDLD nettopp sa: Journalistene sover. Den kritiske journalistikken og viktig samfunnsdebatt flyttes mer og mer vekk fra tradisjonelle media og over i bloggsfæren. Jeg har ikke noe sterke meninger for og imot en slik utvikling, men akkurat nå utelukker dette en stor andel av befolkningen fra debatten. Det er for mange som knapt nok har lært seg å surfe på nett. Å delta i debatt er et godt stykke frem for de fleste.
Monday, November 8, 2010
Overvåkning nå og da
Kåre Willoch har uttalt seg om overvåkningen som er utført av tidligere norske politifolk på oppdrag fra amerikansk etteretning. I nevnte artikkel uttaler han
Jeg tror man må tolke utsagnet ut ifra de erfaringer han har med Norsk etteretning, som på 70- og 80 tallet overvåket den politikse venstreside. Utsagnet kan taes til inntekt for at overvåkning av et stort antall personer er helt greitt bare det kan begrunnes i å finne skyldige. Følger man logikken i dette åpnes slusene for en overvåkning av det borgerne en aldri tidligere har sett maken til.
Sett i lys av de muligheter vi har i dag til å effektivt registrere store mengder personlige opplysninger, er uttalelsen lite reflektert. Myndighetene kan i dag ved en lovendring skru på massiv overvåkning. Dette var ikke mulig å gjøre i tilsvarende skala tidligere. Datalagringsdirektivet er en slik endring. Slike vidtgående overvåkningstiltak viser liten forståelse for borgernes rettigheter til å ha kontroll med egen informasjon. Det at vi har moderne og effektive kommunikasjonsmidler, som tilfeldigvis gjør det mulig å overvåke, er ingen grunn for myndighetene til å ta seg til rette. Moderne kommunikasjonsmidler endrer på kommunikasjonsmønstre, men sfæren er like privat som tidligere.
Willoch ser det kanskje ikke selv, men han argumenter veldig likt med makter han kjempet mot på 70- og 80-tallet. Sovjet m.fl. hadde svært god kontroll med befolkningen gjennom registere og overvåkning. Dissidenter levde farlig, og harde straffer i Sibir ventet for de som opponerte i f.eks. Sovjetunionen. I Kina ser vi at dette fortsatt er inntakt. I Norge overvåket man for 30 år sidenui et fåtall som sympatiserte med disse maktene. Dette var en del av spillet i den kalde krigen. Når han sier at alle (tolkning: vide kretser) må påregne overvåkning er det ganske så lik kommuniststatenes argumentasjon for nøyaktig det samme. Vi vet hvordan det kan utvikle seg. En beslutning nå kan få alvorlige konsekvenser på lang sikt. Forskjellen på nå og da er at massiv overvåkning i dag er langt mer effektiv, og datainnsamling gjøres allerede av private foretak. Det er bare å sikre omfang tilgang.
Politiet har en viktig oppgave med å håndtere avvik. Jobben de gjør er grunnleggende viktig for samfunnet. Men det er fortsatt avvik. Samfunnet kan ikke orienteres rundt avviksbehandling. Da vil alle, lovlydige som kriminelle, bli underlagt endel tiltak som ikke fremmer en positiv utvikling. Kriminelle vil få begrenset sin frihet og kontroll med egen informasjon. Lovlydige skal ikke miste denne retten under normale omstendigheter. De truslene som benyttes som argumentasjon, er utfordringer de fleste vestlige stater jobber med og kan neppe beskrives som en unntakstilstand.
Forvaltning av samfunnet med muligheter og utfordringer vi står overfor krever forståelse av hvordan teknologien påvirker oss på mange plan. Å gripe tak i lettvinte muligheter for å bekjempe problemer uten å vurdere de langsiktige konsekvensene er uansvarlig.
Vi overlevde den kalde krigen uten overvåkning av befolkningen. Da burde vi klare å overleve noen islamske terrorister også. Willoch er selv inne på momenter som kan redusere motivene terroristene kan ha for å skade oss. Det høres ut som mye bedre tiltak på lang sikt synes jeg.
Til slutt vil jeg nevne en pussig selvmotsigende uttalelse på slutten:
For å finne de skyldige, må vi lete i vide kretser, men de som blir overvåket uten grunn, skal ikke påføres noen skade
Jeg tror man må tolke utsagnet ut ifra de erfaringer han har med Norsk etteretning, som på 70- og 80 tallet overvåket den politikse venstreside. Utsagnet kan taes til inntekt for at overvåkning av et stort antall personer er helt greitt bare det kan begrunnes i å finne skyldige. Følger man logikken i dette åpnes slusene for en overvåkning av det borgerne en aldri tidligere har sett maken til.
Sett i lys av de muligheter vi har i dag til å effektivt registrere store mengder personlige opplysninger, er uttalelsen lite reflektert. Myndighetene kan i dag ved en lovendring skru på massiv overvåkning. Dette var ikke mulig å gjøre i tilsvarende skala tidligere. Datalagringsdirektivet er en slik endring. Slike vidtgående overvåkningstiltak viser liten forståelse for borgernes rettigheter til å ha kontroll med egen informasjon. Det at vi har moderne og effektive kommunikasjonsmidler, som tilfeldigvis gjør det mulig å overvåke, er ingen grunn for myndighetene til å ta seg til rette. Moderne kommunikasjonsmidler endrer på kommunikasjonsmønstre, men sfæren er like privat som tidligere.
Willoch ser det kanskje ikke selv, men han argumenter veldig likt med makter han kjempet mot på 70- og 80-tallet. Sovjet m.fl. hadde svært god kontroll med befolkningen gjennom registere og overvåkning. Dissidenter levde farlig, og harde straffer i Sibir ventet for de som opponerte i f.eks. Sovjetunionen. I Kina ser vi at dette fortsatt er inntakt. I Norge overvåket man for 30 år sidenui et fåtall som sympatiserte med disse maktene. Dette var en del av spillet i den kalde krigen. Når han sier at alle (tolkning: vide kretser) må påregne overvåkning er det ganske så lik kommuniststatenes argumentasjon for nøyaktig det samme. Vi vet hvordan det kan utvikle seg. En beslutning nå kan få alvorlige konsekvenser på lang sikt. Forskjellen på nå og da er at massiv overvåkning i dag er langt mer effektiv, og datainnsamling gjøres allerede av private foretak. Det er bare å sikre omfang tilgang.
Politiet har en viktig oppgave med å håndtere avvik. Jobben de gjør er grunnleggende viktig for samfunnet. Men det er fortsatt avvik. Samfunnet kan ikke orienteres rundt avviksbehandling. Da vil alle, lovlydige som kriminelle, bli underlagt endel tiltak som ikke fremmer en positiv utvikling. Kriminelle vil få begrenset sin frihet og kontroll med egen informasjon. Lovlydige skal ikke miste denne retten under normale omstendigheter. De truslene som benyttes som argumentasjon, er utfordringer de fleste vestlige stater jobber med og kan neppe beskrives som en unntakstilstand.
Forvaltning av samfunnet med muligheter og utfordringer vi står overfor krever forståelse av hvordan teknologien påvirker oss på mange plan. Å gripe tak i lettvinte muligheter for å bekjempe problemer uten å vurdere de langsiktige konsekvensene er uansvarlig.
Vi overlevde den kalde krigen uten overvåkning av befolkningen. Da burde vi klare å overleve noen islamske terrorister også. Willoch er selv inne på momenter som kan redusere motivene terroristene kan ha for å skade oss. Det høres ut som mye bedre tiltak på lang sikt synes jeg.
Til slutt vil jeg nevne en pussig selvmotsigende uttalelse på slutten:
Willoch er ikke i tvil om at det er en voksende risiko for at det innenfor Norges grenser kan finnes personer eller vokse fram nettverk som ønsker å tjene andre samfunns interesser.
Hvem er det han sikter til her? Amerikansk etteretning? Islamister? Er det greitt at noen danner nettverk, men ikke andre? Dette er en farlig vei å bevege seg inn på, selv om noen land er allierte bør de uansett respektere norsk lov og menneskerettigheter generellt. Så får vi heller jobbe med unntakene.
Subscribe to:
Posts (Atom)