Følgende lesereinnlegg,i forkertet utgave hadde jeg på trykk i Østlendingen 31.01.2011:
Veidebatten i Elverum har blitt en skyttergravskrig, med stigmatiserende uttalelser spesielt fra de som ønsker sentrumsalternativet med Bjørn Jarle Rødberg-Larsen i spissen. Resultatet er en maktkamp der løsningene og langsiktige mål kommer i bakgrunnen.
Jeg tror bakgrunnen for at prosessen har kommet så skjevt ut er det snevre hovedmålet i sluttrapporten fra Statens Vegvesen:
Kostnadseffektivt og trafikksikkert veg- og gatesystem som bedrer avviklingen
av den daglige trafikken til/fra sentrum og legger til rette for god byutvikling i
Elverum.
Denne problemdefinisjonen ser bort fra sentrumsplanens mål om å åpne sentrum mot Glomma, infrastrukturen rundt Elverum og forventet trafikkutvikling som følge av transport og turisme. Svaret på de utelatte sidene av problemet løses neppe ved å lede ytterligere trafikkøkning gjennom Grindalsmoen og over til sentrum.
Ved å presse på med tidsfrister og økonomiske rammer påvirkes beslutningsgrunnlaget. Det er noe feil med samspillet mellom Statens Vegvesen og demokratiske prosesser når de i såpass stor grad bestemmer byutviklingen. Det skal være politikerne som veier de ulike hensyn opp mot hverandre, men de må tørre å bruke den makten velgerne har gitt dem. Les om denne trenden i “Slik styrer byråkratene Norge” i DN.
Både sentrums- og ringveiløsninger har negative sider, men hva har størst positiv virkning på sikt? Skal Elverum vokse må man ta noen tøffe valg. Prosessen som nå pågår unngår utredning av traseer og konsekvenser for ringveiløsninger og er råkjør fra APs og spesielt Vegvesenets. De setter agendaen med tidsfrister og økonomiske rammer som reduserer politikerne til nikkedukker for byråkratiet. Det er merkelig at man kan konkludere med at ringvei er for dyrt før det er utredet, mens 6 andre alternativer kan legges inn i NTP basert på grove estimater.
De siste årene har Hedmark stor trafikkøkning, hvorav mye er tungtransport og turisme. Når trafikk med ulikt formål skal inn på samme vei trengs det mange kryss. Kryss gir lavere fart og gjennomstrømningskapasiteten blir lav. Oslo har en sentrumsstrategi for lokal- og gjennomgangstrafikk. Det er nå svært dyrt og komplisert å øke kapasiteten på dette veisystemet. I Drammen innså man at man var på feil spor og tenkte helt nytt. Det bør Elverum gjøre også, og ikke la byråkratiets rammer bestemme byutvikling i Elverum og næringsutvikling i regionen.
Skal man utvikle turistdestinasjoner, særlig med besøkende fra Europa, bør veisystemet ha god standard og effektivitet. Elverum må få blikket opp fra egen navle og samarbeide med omkringliggende kommuner.
Det er svært viktig å kunne lære av egne og andres feil slik at de ikke repetereres. Det er kostbart og har store konsekvenser når en på samfunnsplan ikke lærer. Uten læring går man baklengs inn i fremtiden. Elverum ser ut til å ville gjøre de samme feilene som andre har gjort før dem. Det vil hindre vekst og verdiskaping på lang sikt. For den som følger med i debatten om Nortura er nettopp infrastruktur endel av bildet. Industriaktører er ikke opptatt av hvor effektivt trafikken går gjennom sentrum, men tilrettelegging for effektiv logistikk. Samtidig er Elverum avhengig av å bygge opp alternative arbeidsplasser til tradisjonell industri. Kunnskapssamfunnet er her, men er avhengig av gode sosiale arenaer i sentrum. Vi har fått Terningen Arena, men det hjelper lite når resten av innbyggerne skal sitte i hver sin bil og kaste bort tiden i køer. Elverum er avhengig av sosiale arenaer for fremtidig verdiskaping, og de bør ligge i sentrum.
Den som har kjørt gjennom Europa vet at det rundt små og store byer er det ringveier som gjør det mulig å nå den bydelen du skal til på en effektiv måte. Langs ringveiene er det ofte industri og kontorer som blir bundet sammen med boligstrukturen av et effektivt veisystem. Politikere må evne å tenke verdiskaping i denne sammenhengen.
Elverum har svært dårlig luftkvalitet allerede pga vedfyring, bileksos og Hera vekst. Er det da riktig å legge opp til ytterligere trafikkvekst i sentrum? Onsdagens vedtak er forøvrig direkte i strid med overordnete målsettinger fra Regjeringen for byutvikling, helse og miljø. Er det forsvarlig og lovlig å bygge ut uten å utrede konsekvensene for luftkvaliteten? For den som vil vite mer, les på Miljøverndepartementets sider: Handel, tilgjengelighet og bymiljø
Jeg er glad i marka rundt Elverum og vil at flest mulig skal ha lett tilgang til den. For det første vil ringveien i seg selv gi lett adkomst med bil. Det er heller ikke noe i veien for å ha tur- og skiløypetraseer nærmest fra sentrum via kulverter ut i marka om man ønsker det. Der hvor veien eventuelt vil ødelegge eksisterende turterreng, vil en kunne lage nytt. Uansett løsning er det interesser mot enhver løsning for veier beslaglegger eksisterende areal. Vi er ikke der at man lager veier over bakkeplan ennå ihvertfall.
“Human achievement is entirely a networking phenomenon. It is by putting brains together that human society [advances].” - Bob Marshall
Monday, January 31, 2011
Sunday, January 30, 2011
Kunnskapsbyer - byggeklosser for fremtiden
Det er med med oppgitthet jeg følger debatten, og vedtak om planer om nytt veisystem i Elverum der jeg bor. Det er ikke noe nytt fenomen, men et nytt bunnivå for politiske beslutningsprosesser er nå nådd i mine øyne. Noen politikere ser ut til å være mest opptatt av å vinne symbolske kamper, enn fremtidsrettede løsninger for kunnskapssamfunnet vi lever i. Den virkelige taperen i dette maktspillet er borgerne som utsettes for slik kunnskaps- og visjonsløs politikk.
Byplanlegging i 1950 og 2011
I 1950 og tiårene etterpå var bilen i sentrum for byplanlegging. Byene ble tredd på hovedveinettet som en snor. I 2011 er kunnskap sentralt for utvikling av samfunnet. Kunnskap har blitt et fortrinn og salgsvare. Industrien vår derimot sliter. På grunn av det høye lønnsnivået i Norge, har vi ikke noe annet valg enn å være blant de mest effektive landene om vi vil konkurrere i det globale markedet.
Store deler av den tradisjonelle industrien er solgt eller flyttet til andre land på grunn kostnadsnivået på manuell arbeidskraft. Skal vi beholde og utvikle industri og produksjon må vi bruke kunnskap og være smartere enn konkurrentene. Elverum og regionen er ikke anderledes enn andre steder: industrien forsvinner og økonomien skranter. Kunnskapssamfunnet må gjennomsyre alt vi driver med. Så hvordan oppstår kunnskap?
Kunnskap dannes ved at folk møtes, utveksler og setter sammen informasjon.
Eller for å bruke et sitat av Bob Marshall (flowchainsensei) som har formulert resultatet av vel anvendt kunnskap gjennom sosiale prosesser:
"Human achievement is entirely a networking phenomenon. It is by putting brains together that human society [advances]."
Det er ikke noe nytt ved dette. Det har bare blitt enda viktigere på grunn av kompleksiteten i samfunnet vi lever i.
Kunnskapssamfunnet
På veien til kunnskapssamfunnet har vi tatt i bruk kompleks teknologi, som vi til daglig tar for gitt. Få eller ingen kjenner lengre til hvordan alle ting vi omgir oss med virker og samspiller. For å kunne fremstille nye produkter og tjenester kreves samarbeid. Denne utviklingen har trolig pågått siden menneskene skilte seg fra andre arter, og er vårt store fortrinn. Pussig nok er det lite fokus på dette, men foredraget When ideas have sex forklarer dette på en morsom og pedagogisk måte.
Selv om vi kan dele kunnskap svært effektivt, og mye innovasjon skjer på grunn av og med bruk av nettet, må mennesker fortsatt møtes for å skape verdier. Det kever arenaer hvor dette kan skje, og stiller krav til de som planlegger byenes utvikling.
Det må gjenspeiles i utvikling av byene, store og små. På 50-tallet ble verdier skapt av små verksteder og fabrikker i, eller nær, sentrum av byene. I dag flyttes dette til perifierien. Det var praktisk fordi folk var mindre mobile enn nå som vi kan forflytte oss effektivt til der hvor tjenestetilbudene er.
Sentrum kan ikke lengre domineres av transport og produksjon i det moderne samfunnet. Boligstrukturen må bindes sammen med tjenestilbud og arbeidsplasser, men skal ikke okkupere premium kjerne for byens innbyggere.
Dersom vi setter kunnskap i sentrum kan deler av eksisterende industri og virksomheter få et løft. Kunnskap er allerede en viktig bærebjelke for moderne samfunn. Fremover vil kunnskapsrike miljøer skille seg ut fra resten, og her har byplanleggere en viktig rolle. Byene må fasilitere læring, fostring og deling av kunnskap, ellers eroderes byens grunnlag for eksistens etterhvert som tradisjonell industri forsvinner.
Politisk og byråkratisk pragmatisme
Desverre er ikke alle politikere og byråkrater som planlegger infrastruktur og byer inneforstått med endringene (konsekvensene av) som har skjedd de siste 60 årene. Vi har gått fra å være et industrisamfunn, hvor enkelte byer og tettsteder eksisterer kun på grunnlag av tradisjonell industri. Gjerne bestemt ut ifra tilgang på billig kraft eller knutepunkt i infrastruktur som ga dem logistisk fortrinn.
Politikere som ikke har såpass kontakt med nåtiden og mangler visjoner for fremtiden kan koste byene og innbyggerne dyrt. Skal Norge fortsette å være et konkurransedyktig samfunn fremover må industritankegangen ut i perifirien og kunnskap inn i sentrum. Dessuten har vi endel byråkrater som kjører politikerne knallhardt på sine avgrensede domener. Politikerne har ikke dybdekompetanse og har ikke en sjanse mot overmakten som de egentlig skal styre. Da er det samfunnet som helhet som taper, selv om man oppnår avgrensede mål innenfor respektive sektorer.
Nå er ikke dette mer visjonært enn at det er ganske klart uttrykt på Regjeringens nettsider (1). Trondheim (2) og NTNU (3) har tatt tak i dette for lenge siden. Tidligere gikk hovedferdselsåren tvers gjennom byen. Trafikken gikk sakte og medførte forurensing og støy. Det gikk ut over trivselen og livskvaliteten til innbyggerne. I dokumentene jeg linker til legges det vekt på at bykjernen skal legge rette for deling- og kunnskapsfostring, trivsel og en del andre faktorer. Andre byer i Norge burde lære av Trondheim.
Et kunnskapssamfunn har en mye bedre forutsetning for å skjønne hvordan ting virker, henger sammen og hvordan man forbedre ting. Analyse og læring må bli en uadskillelig del av kulturen. Dette vil styrke demokratiet, spesiellt lokalt fordi man har innsikt, kunnskap og bedre rustet til å ta balanserte beslutninger.
Jeg kan kjapt nevne noen aktuelle områder som læring og kunnskap kan bidra til økt verdiskaping, og som godt kan ha lokal forankring (ikke forskning):
Byplanlegging i 1950 og 2011
I 1950 og tiårene etterpå var bilen i sentrum for byplanlegging. Byene ble tredd på hovedveinettet som en snor. I 2011 er kunnskap sentralt for utvikling av samfunnet. Kunnskap har blitt et fortrinn og salgsvare. Industrien vår derimot sliter. På grunn av det høye lønnsnivået i Norge, har vi ikke noe annet valg enn å være blant de mest effektive landene om vi vil konkurrere i det globale markedet.
Store deler av den tradisjonelle industrien er solgt eller flyttet til andre land på grunn kostnadsnivået på manuell arbeidskraft. Skal vi beholde og utvikle industri og produksjon må vi bruke kunnskap og være smartere enn konkurrentene. Elverum og regionen er ikke anderledes enn andre steder: industrien forsvinner og økonomien skranter. Kunnskapssamfunnet må gjennomsyre alt vi driver med. Så hvordan oppstår kunnskap?
Kunnskap dannes ved at folk møtes, utveksler og setter sammen informasjon.
Eller for å bruke et sitat av Bob Marshall (flowchainsensei) som har formulert resultatet av vel anvendt kunnskap gjennom sosiale prosesser:
"Human achievement is entirely a networking phenomenon. It is by putting brains together that human society [advances]."
Det er ikke noe nytt ved dette. Det har bare blitt enda viktigere på grunn av kompleksiteten i samfunnet vi lever i.
Kunnskapssamfunnet
På veien til kunnskapssamfunnet har vi tatt i bruk kompleks teknologi, som vi til daglig tar for gitt. Få eller ingen kjenner lengre til hvordan alle ting vi omgir oss med virker og samspiller. For å kunne fremstille nye produkter og tjenester kreves samarbeid. Denne utviklingen har trolig pågått siden menneskene skilte seg fra andre arter, og er vårt store fortrinn. Pussig nok er det lite fokus på dette, men foredraget When ideas have sex forklarer dette på en morsom og pedagogisk måte.
Selv om vi kan dele kunnskap svært effektivt, og mye innovasjon skjer på grunn av og med bruk av nettet, må mennesker fortsatt møtes for å skape verdier. Det kever arenaer hvor dette kan skje, og stiller krav til de som planlegger byenes utvikling.
Det må gjenspeiles i utvikling av byene, store og små. På 50-tallet ble verdier skapt av små verksteder og fabrikker i, eller nær, sentrum av byene. I dag flyttes dette til perifierien. Det var praktisk fordi folk var mindre mobile enn nå som vi kan forflytte oss effektivt til der hvor tjenestetilbudene er.
Sentrum kan ikke lengre domineres av transport og produksjon i det moderne samfunnet. Boligstrukturen må bindes sammen med tjenestilbud og arbeidsplasser, men skal ikke okkupere premium kjerne for byens innbyggere.
Dersom vi setter kunnskap i sentrum kan deler av eksisterende industri og virksomheter få et løft. Kunnskap er allerede en viktig bærebjelke for moderne samfunn. Fremover vil kunnskapsrike miljøer skille seg ut fra resten, og her har byplanleggere en viktig rolle. Byene må fasilitere læring, fostring og deling av kunnskap, ellers eroderes byens grunnlag for eksistens etterhvert som tradisjonell industri forsvinner.
Politisk og byråkratisk pragmatisme
Desverre er ikke alle politikere og byråkrater som planlegger infrastruktur og byer inneforstått med endringene (konsekvensene av) som har skjedd de siste 60 årene. Vi har gått fra å være et industrisamfunn, hvor enkelte byer og tettsteder eksisterer kun på grunnlag av tradisjonell industri. Gjerne bestemt ut ifra tilgang på billig kraft eller knutepunkt i infrastruktur som ga dem logistisk fortrinn.
Politikere som ikke har såpass kontakt med nåtiden og mangler visjoner for fremtiden kan koste byene og innbyggerne dyrt. Skal Norge fortsette å være et konkurransedyktig samfunn fremover må industritankegangen ut i perifirien og kunnskap inn i sentrum. Dessuten har vi endel byråkrater som kjører politikerne knallhardt på sine avgrensede domener. Politikerne har ikke dybdekompetanse og har ikke en sjanse mot overmakten som de egentlig skal styre. Da er det samfunnet som helhet som taper, selv om man oppnår avgrensede mål innenfor respektive sektorer.
Nå er ikke dette mer visjonært enn at det er ganske klart uttrykt på Regjeringens nettsider (1). Trondheim (2) og NTNU (3) har tatt tak i dette for lenge siden. Tidligere gikk hovedferdselsåren tvers gjennom byen. Trafikken gikk sakte og medførte forurensing og støy. Det gikk ut over trivselen og livskvaliteten til innbyggerne. I dokumentene jeg linker til legges det vekt på at bykjernen skal legge rette for deling- og kunnskapsfostring, trivsel og en del andre faktorer. Andre byer i Norge burde lære av Trondheim.
Et kunnskapssamfunn har en mye bedre forutsetning for å skjønne hvordan ting virker, henger sammen og hvordan man forbedre ting. Analyse og læring må bli en uadskillelig del av kulturen. Dette vil styrke demokratiet, spesiellt lokalt fordi man har innsikt, kunnskap og bedre rustet til å ta balanserte beslutninger.
Jeg kan kjapt nevne noen aktuelle områder som læring og kunnskap kan bidra til økt verdiskaping, og som godt kan ha lokal forankring (ikke forskning):
- Bedre utnyttelse av ressurser, f.eks. naturbaserte
- Energisparing og produksjon
- Automatisering
- Design
- Miljøverndepartementet: Handel, tilgjengelighet og bymiljø - Fakta og innspill til en sentrumspolitikk: Noen viktige utviklingstrekk
- Kunnskapssamfunnet og byenes rolle som arena for nyskaping
- Kunnskapsbyen Trondheim
Så bygger man parkeringshus
Og kaller det for Ibsen
Og kaller det for Ibsen
Tuesday, January 25, 2011
Tull med tall
I statistikken (2010) fra Post- og teletilsynet over anmodninger om fritak fra teleoperatørers taushetsplikt kommer det frem svært interessante tall.
I 2010 ble det anmodet om trafikkdata i 1619 tilfeller, hvorav 109 bli avslått. 316 av disse var anmodninger om trafikkdata fra basestasjoner (hvem var i et angitt område i et tidsrom) med gjennomsnittlig tid for uttrekk 4,2 timer.
I kriminalitetsstatistikken for 2006-2010 ser vi at det i 2010 totalt var 270000 (s. 4) saker. Det ble altså anmodet om trafikkdata i nesten 0.6% av sakene. Hvis vi forutsetter best case, altså at alle saker hvor det ble hentet ut ble oppklart (snitt 37,4%, s. 22) har trafikkdata bidratt til en oppklaringsprosent totalt på 1.6%. ( 1619/(270000×0.374) )
Jeg lurer veldig på hvordan Kripos har valgt ut sakene de brukte til å underbygge behovet for DLD i sin høringsuttalelse. De sier det er saker med alvorlig kriminalitet. Jeg betviler ikke at sakene var alvorlige. Kripos sier det ble hentet ut trafikkdata i 50% av disse sakene i 2008. Ser vi på statistikken for 2008 så var det i alt 264000 saker totalt. Det forteller oss at alvorlig kriminalitet i denne sammenheng utgjør 1.23% ( (1619*2)/264000) ) av sakene*. Jonas Dalheim forteller oss at i 80% av disse sakene hadde trafikkdata avgjørende betydning.
Det vil jeg kalle spekulativ bruk av tall, men så heter det seg også at det finnes 3 typer løgner: løgn, forbannet løgn og statistikk.
Jeg er fullstendig klar over at her er det mange saker som betegnes som lite alvorlig. Men det er illevarslende at kun 37,4% av sakene blir oppklart, og det må man gjøre noe med. Det er en alvorlig stor restanse av uløste saker, hvor trafikkdata ikke engang er aktuellt iflg Kripos egen statistikk (s. 19 Kripos høringsuttalelse). I tillegg leser vi jevnlig i avisene at Politiet har for liten kapasitet til å etterforske saker med kjent gjerningsmann.
Med DLD vil det bli lagret mer data enn tidligere, og antall anmodninger vil nok øke**. Jeg betviler imidlertidig sterkt at det vil løse ressursproblemene i det store bildet når man ser på tallene her. Det begynner å bli en god stund siden Jørgen Kosmo i Riksrevisjonen påpekte ressursmangel og dårlig samarbeid mellom distrikter. Det er her det ligger store muligheter for forbedring og effektivisering.
Man kan ikke løse problemene til Politiet med å fokusere på 0.6% av sakene. Her må noen ha glemt å gjøre leksen sin. Justisminister, hvordan står det til med mattekunnskapene?
* Jeg mangler statistikk om anmodninger om fritak fra taushetsplikt for 2008, men bruker tallene fra 2010
** men flere avslag pga strengere regler?
Oppdatering:
Leif Auke har laget et regneark som viser relasjon mellom oppklaring av saker med grov kriminalitet og bruk av trafikkdata.
I 2010 ble det anmodet om trafikkdata i 1619 tilfeller, hvorav 109 bli avslått. 316 av disse var anmodninger om trafikkdata fra basestasjoner (hvem var i et angitt område i et tidsrom) med gjennomsnittlig tid for uttrekk 4,2 timer.
I kriminalitetsstatistikken for 2006-2010 ser vi at det i 2010 totalt var 270000 (s. 4) saker. Det ble altså anmodet om trafikkdata i nesten 0.6% av sakene. Hvis vi forutsetter best case, altså at alle saker hvor det ble hentet ut ble oppklart (snitt 37,4%, s. 22) har trafikkdata bidratt til en oppklaringsprosent totalt på 1.6%. ( 1619/(270000×0.374) )
Jeg lurer veldig på hvordan Kripos har valgt ut sakene de brukte til å underbygge behovet for DLD i sin høringsuttalelse. De sier det er saker med alvorlig kriminalitet. Jeg betviler ikke at sakene var alvorlige. Kripos sier det ble hentet ut trafikkdata i 50% av disse sakene i 2008. Ser vi på statistikken for 2008 så var det i alt 264000 saker totalt. Det forteller oss at alvorlig kriminalitet i denne sammenheng utgjør 1.23% ( (1619*2)/264000) ) av sakene*. Jonas Dalheim forteller oss at i 80% av disse sakene hadde trafikkdata avgjørende betydning.
Det vil jeg kalle spekulativ bruk av tall, men så heter det seg også at det finnes 3 typer løgner: løgn, forbannet løgn og statistikk.
Jeg er fullstendig klar over at her er det mange saker som betegnes som lite alvorlig. Men det er illevarslende at kun 37,4% av sakene blir oppklart, og det må man gjøre noe med. Det er en alvorlig stor restanse av uløste saker, hvor trafikkdata ikke engang er aktuellt iflg Kripos egen statistikk (s. 19 Kripos høringsuttalelse). I tillegg leser vi jevnlig i avisene at Politiet har for liten kapasitet til å etterforske saker med kjent gjerningsmann.
Med DLD vil det bli lagret mer data enn tidligere, og antall anmodninger vil nok øke**. Jeg betviler imidlertidig sterkt at det vil løse ressursproblemene i det store bildet når man ser på tallene her. Det begynner å bli en god stund siden Jørgen Kosmo i Riksrevisjonen påpekte ressursmangel og dårlig samarbeid mellom distrikter. Det er her det ligger store muligheter for forbedring og effektivisering.
Man kan ikke løse problemene til Politiet med å fokusere på 0.6% av sakene. Her må noen ha glemt å gjøre leksen sin. Justisminister, hvordan står det til med mattekunnskapene?
* Jeg mangler statistikk om anmodninger om fritak fra taushetsplikt for 2008, men bruker tallene fra 2010
** men flere avslag pga strengere regler?
Oppdatering:
Leif Auke har laget et regneark som viser relasjon mellom oppklaring av saker med grov kriminalitet og bruk av trafikkdata.
Saturday, January 22, 2011
Når politikerne svikter demokratiet
Har byråkratene overtatt styringen av landet, bare avbrutt av mediapress som tvinger politikere til å ta stilling i enkeltsaker?
Byråkratene ser i liten grad utenfor sin egen lille tue, men er ofte sterke på å argumentere for sine behov og syn på saker. Delvis skyldes dette at samfunnet blir stadig mer komplekst, og helheten tapes i løsning av isolerte men ofte teknisk kompliserte problemer. Utviklingen helt siden vi begynte å byttehandle varer og tjenester har gått i denne retningen. På sett og vis har vi fått et teknokrati, men med et byråkratisk mellomsjikt som hverken ser helhet eller skjønner alle detaljene. På viktige områder ser man tydelig at politikken har liten betydning.
I de siste årene har mellomsjiktet, byråkratene, fått en reell inflytelse (eller regelrett makt) på utviklingen. Denne utviklingen uthuler demokratiet, og medfører at borgerne vil føle at de mister innflytelse via valgdeltagelse. Media ser også ut til å være rammet av manglende innsikt, og evner i liten grad å fokusere på avgjørende saker som har langsiktige perspektiver. Det hører også med at tradisjonelle media er økonomisk presset på grunn av teknologiutviklingen og derfor må fokusere på det som selger. Derfor ser vi fakkeltog, underskriftsaksjoner og bloggere som etterhvert er svært kritiske. Resultatet er at det det store puslespillet ikke settes sammen, men man sitter og vender på brikkene.
Saken om Datalagringsdirektivet er et godt eksempel på problemene med denne utviklingen, og jeg oppfatter at Høyres splittelse springer ut fra dette landskapet. De få positive høringsuttalelsene kommer fra byråkratiske miljøer, mens de som sitter med mer detaljkunnskap så og si er enstemmig mot DLD. Unntaket er de som har direkte nytte av trafikkdata. Det skulle bare mangle at de ikke argumenterte for sine behov, men det kan ikke diktere løsninger. I tillegg så finnes det gode argumenter for at nettopp DLD er ytterligere uthuling av demokratiet, fordi den forringer våre grunnleggende demokratiske rettigheter.
I sak etter sak, og på de områder jeg har listet opp, skiller spesiellt Arbeiderpartiet seg ut som alltid er enig med det grå mellomsjiktet. Jeg kan ikke forklare det, men gjetter på at det er folk fra samme miljø som flyter til og fra politikk og byråkrati.
Til slutt vil jeg nevne en lokal sak der jeg bor. Statens vegvesen dikterer veiløsninger i Elverum, som er i strid med både faglige og folkelig oppfatning av hva som er en god byutvikling. En 4 felts vei gjennom sentrum av en liten by må vel betegnes som ren voldtekt, og er faktisk i strid med Regjeringens (MD) egne konklusjoner i en rapport om byutvikling og handlemønster.
Det er ikke tilstrekkelig å si at politikk er det muliges kunst. Den skal være noe mer. Den politikk som er i pakt med fremtiden, må gå ut på å gjøre mulig i morgen det som er umulig i dag. - C.J. Hambro
Byråkratene ser i liten grad utenfor sin egen lille tue, men er ofte sterke på å argumentere for sine behov og syn på saker. Delvis skyldes dette at samfunnet blir stadig mer komplekst, og helheten tapes i løsning av isolerte men ofte teknisk kompliserte problemer. Utviklingen helt siden vi begynte å byttehandle varer og tjenester har gått i denne retningen. På sett og vis har vi fått et teknokrati, men med et byråkratisk mellomsjikt som hverken ser helhet eller skjønner alle detaljene. På viktige områder ser man tydelig at politikken har liten betydning.
- Energi
- Justis
- Samferdsel
- Helse
I de siste årene har mellomsjiktet, byråkratene, fått en reell inflytelse (eller regelrett makt) på utviklingen. Denne utviklingen uthuler demokratiet, og medfører at borgerne vil føle at de mister innflytelse via valgdeltagelse. Media ser også ut til å være rammet av manglende innsikt, og evner i liten grad å fokusere på avgjørende saker som har langsiktige perspektiver. Det hører også med at tradisjonelle media er økonomisk presset på grunn av teknologiutviklingen og derfor må fokusere på det som selger. Derfor ser vi fakkeltog, underskriftsaksjoner og bloggere som etterhvert er svært kritiske. Resultatet er at det det store puslespillet ikke settes sammen, men man sitter og vender på brikkene.
Saken om Datalagringsdirektivet er et godt eksempel på problemene med denne utviklingen, og jeg oppfatter at Høyres splittelse springer ut fra dette landskapet. De få positive høringsuttalelsene kommer fra byråkratiske miljøer, mens de som sitter med mer detaljkunnskap så og si er enstemmig mot DLD. Unntaket er de som har direkte nytte av trafikkdata. Det skulle bare mangle at de ikke argumenterte for sine behov, men det kan ikke diktere løsninger. I tillegg så finnes det gode argumenter for at nettopp DLD er ytterligere uthuling av demokratiet, fordi den forringer våre grunnleggende demokratiske rettigheter.
I sak etter sak, og på de områder jeg har listet opp, skiller spesiellt Arbeiderpartiet seg ut som alltid er enig med det grå mellomsjiktet. Jeg kan ikke forklare det, men gjetter på at det er folk fra samme miljø som flyter til og fra politikk og byråkrati.
Til slutt vil jeg nevne en lokal sak der jeg bor. Statens vegvesen dikterer veiløsninger i Elverum, som er i strid med både faglige og folkelig oppfatning av hva som er en god byutvikling. En 4 felts vei gjennom sentrum av en liten by må vel betegnes som ren voldtekt, og er faktisk i strid med Regjeringens (MD) egne konklusjoner i en rapport om byutvikling og handlemønster.
Det er ikke tilstrekkelig å si at politikk er det muliges kunst. Den skal være noe mer. Den politikk som er i pakt med fremtiden, må gå ut på å gjøre mulig i morgen det som er umulig i dag. - C.J. Hambro
Monday, January 17, 2011
DLD - en fordervet politisk vare
DLD blir debattert i det vide og bred for tiden, og det mangler ikke på argumentasjon blant hverken tilhengere og motstandere.
Motstanderne, som meg selv, hevder at direktivet vil ha negative konsekvenser for personvern og yttringsfrihet. Dette er 2 grunnleggende begreper i en demokratisk rettstat. Jeg blir opprørt av at enkelt synes å ta lett på disse tingene, og kun vurderer dem opp mot kortsiktige gevinster.
Tilhengerne på sin side hevder at DLD er helt nødvendig for å kunne sikre at bevis er tilgjengelig for Politiet i etterforskningsøyemed. Jeg betviler ikke at trafikkdata har vært avgjørende i endel saker. Det betyr ikke at betydningen er avgjørende. Det er ikke noe automatikk i at det vil fortsette å være sånn.
Når man går høyt på banen i argumentasjon for at DLD vil være avgjørende for oppklaring av kriminalsaker i fremtiden, viser man at en ikke følger med på den teknologiske utviklingen. Man viser også at man ikke har et balansert syn på behov Politiet har opp mot beskyttelse av borgernes privatliv. Jeg har ellers tilgode å se tungveiende argumentasjon for at DLD virker etter hensikten, og ikke har de skadevirkningene motstanderne påpeuker.
Hvis Staten skaffer seg en generell informasjonsrett inn i våre private liv, har den trådt over en grense der den ikke har noe å gjøre.
Det pågar en evaluering av DLD som ventelig vil resultere i endringer. Hvilke vet vi ikke. Det foreligger parallelt med dette forslag og om utvidelser.
En avgjørelse om implementering nå er avhengig av Høyre. Jeg har vondt for å forstå at nettopp Høyre er villig til å kjøpslå om våre fundamentale demokratiske rettigheter overhodet, og særlig over noe ikke kjenner utviklingen av. For ikke å snakke om at konsekvensene er svært uvisse. Det er på slikt grunnlag man utvikler en nasjon, med uvisse gevinster og sannsynligvis uheldige konsekvenser.
Politikere med for stor apetitt på direktiver på EUs direktiver kan risikere å påføre Norge uønskede plager. DLD burde sendes i retur, men beskjed om at fordervede varer ikke aksepteres.
For å bruke en annen metafor: den nytter ikke å høvle på en råtten plank. Den er like råtten uansett.
Motstanderne, som meg selv, hevder at direktivet vil ha negative konsekvenser for personvern og yttringsfrihet. Dette er 2 grunnleggende begreper i en demokratisk rettstat. Jeg blir opprørt av at enkelt synes å ta lett på disse tingene, og kun vurderer dem opp mot kortsiktige gevinster.
Tilhengerne på sin side hevder at DLD er helt nødvendig for å kunne sikre at bevis er tilgjengelig for Politiet i etterforskningsøyemed. Jeg betviler ikke at trafikkdata har vært avgjørende i endel saker. Det betyr ikke at betydningen er avgjørende. Det er ikke noe automatikk i at det vil fortsette å være sånn.
Når man går høyt på banen i argumentasjon for at DLD vil være avgjørende for oppklaring av kriminalsaker i fremtiden, viser man at en ikke følger med på den teknologiske utviklingen. Man viser også at man ikke har et balansert syn på behov Politiet har opp mot beskyttelse av borgernes privatliv. Jeg har ellers tilgode å se tungveiende argumentasjon for at DLD virker etter hensikten, og ikke har de skadevirkningene motstanderne påpeuker.
Hvis Staten skaffer seg en generell informasjonsrett inn i våre private liv, har den trådt over en grense der den ikke har noe å gjøre.
- Direktivet ble utformet i en tid hvor mobiltelefoner, med dagens egenskaper, ikke hadde sett dagens lys.
- Elektronisk kommunikasjon var på langt nær en så integrert del av vårt dagligliv. Direktivet er ikke oppdatert med hensyn på denne utviklingen. Samtidig flyttes stadig mer kommunikasjon over på sosiale media og kommunikasjonsteknologi som ikke omfattes av DLD.
- IPv6 vil i hovedsak gjør lagring av IP-adresser overflødig. Dette annulerer en god del av argumentasjonen for DLD
- Det relativt lett å omgå mesteparten av lagringen om man har kunnskap.
Det pågar en evaluering av DLD som ventelig vil resultere i endringer. Hvilke vet vi ikke. Det foreligger parallelt med dette forslag og om utvidelser.
En avgjørelse om implementering nå er avhengig av Høyre. Jeg har vondt for å forstå at nettopp Høyre er villig til å kjøpslå om våre fundamentale demokratiske rettigheter overhodet, og særlig over noe ikke kjenner utviklingen av. For ikke å snakke om at konsekvensene er svært uvisse. Det er på slikt grunnlag man utvikler en nasjon, med uvisse gevinster og sannsynligvis uheldige konsekvenser.
Politikere med for stor apetitt på direktiver på EUs direktiver kan risikere å påføre Norge uønskede plager. DLD burde sendes i retur, men beskjed om at fordervede varer ikke aksepteres.
For å bruke en annen metafor: den nytter ikke å høvle på en råtten plank. Den er like råtten uansett.
Sunday, January 9, 2011
Arbeiderpartiets digitale begrepsrøre
En skulle tro at politikere som vil innføre et såpass omgripende og kontroversielt tiltak som Datalagringsdirektivet har fundamentert sin argumentasjon på solid grunn. Men når en ser på den uklare bruken av begreper og flyktige argumentasjon som kommer spesiellt fra sentrale personer i Arbeiderpartiet ser man at det ligger noe desperat over alle utspillene for direktivet. Justisdepartementet ser selv ut til å innse at man har vært unøyaktig, men veien til klarhet der i gården er nok lang.
Opprinnelig skulle direktivet benyttes til å bekjempe terrorisme og trusler mot rikets sikkerhet. Når det viser seg at det ikke kan vises til det virker etter hensikten endres argumentasjonen til at man skal bekjempe alvorlig kriminalitet og barneporno. Jeg vil ikke på noen måte si at dette ikke er viktig arbeid, men kan man bare bytte ut argumentasjon for noe som skulle innføres pga av rikets sikkerhet? Hvis et tiltak ikke virker, blir det ikke bedre av at man bytter ut argumentasjonen. DLD er på gyngende grunn, og er under kritikk internt i EU.
PS! Uten at man kan vises til trusler mot rikets sikkerhet (kronisk tilstand), vil DLD være i strid med Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon, artikkel 8.
Arbeiderpartiet anser det som unødvendig å avvente mer informasjon og kunnskap. I påvente av EUs evaluering av DLD, må vi derfor støtte oss til statistikk som er tilgengelig. Det er mulig trafikkdata har betydning, sikkert også viktig i noen saker. Men å si at det er avgjørende for at Politiet skal kunne etterforske kriminalitet ser ikke ut til å være sant iflg. statistikk fra Tyskland. Tyskland, sammen med Romania, har forøvrig funnet DLD grunnlovsstridig og gått bort fra det.
Ellers så er Arbeiderpartiet svært så kreative med å forsøke om omdefinere både personvern og overvåkning. Heldigvis har vi et oppegående Datatilsyn som forklarer Justisministeren hva disse begrepene er, og hvorfor DLD ikke styrker personvernet.
Man kan alltids diskutere meningen med disse begrepene og det er nødvendig finne ut hva de betyr i det digitale samfunnet. På akkurat dette punktet svikter forøvrig Staten borgerne, fordi den politiske interessen for temaet er altfor liten. Men uansett hvilke endringer som skjer i samfunnet vil personvern omfatte retten til å kontrollere egen informasjon og trekke grenser for sitt eget privatliv. Personvernet er allerede under angrep på internett, og trenger absolutt ikke noen ytterligere statlig torpedering.
Personvern er en grunnpilar i et velfungerende demokrati. Svekkes personvernet, svekkes også demokratiet. Det er på tide å gripe fatt i den teknologiske utviklingen slik at man får en mest mulig konstruktiv samfunnsutvikling.
(Et ferskt eksempel på at utviklingen går i feil retning er USAs jakt på alt og alle som har vært, og er i befating med WikiLeaks. USAs har her en unik mulighet til å få tilbakemeldinger og korreksjon på eget selvbilde. Istedet skyter de budbringeren. USA viser for tiden en sterk vilje til å bruke alle midler, og særlig digitalt, for å angripe WikiLeaks. Det er realiteten når staten ikke selv begrenser sine fullmakter i en digital verden. Trolig vil vi se mange slike eksempler i tiden som kommer.)
Overvåkning er nok et mer diffust begrep, situasjons- og tidsalderbetinget. Siden DLD benytter IT for å samle inn og lagre data virker det hensikstmessig å se det fra en teknologisk synsvinkel. Søker du på ordet Overvåkning er det en hel industri som vil selge deg overvåkningsprodukter. De er ihvertfall ikke i tvil om hva de selger. Så får politikerne i Arbeiderpartiet stikke hodet i sanden og mene akkurat hva de vil. Mens det dominerende partiet i Regjeringen sitter med hodet i sanden, og ikke evner å sette seg inn i sin egen samtid, går man samtidig glipp av mulighetene det digitale samfunnet kan by på.
Det er på tide å kalle en spade for en spade. Det er tvingende nødvendig for å kunne bygge det digitale Norske samfunnet.
Opprinnelig skulle direktivet benyttes til å bekjempe terrorisme og trusler mot rikets sikkerhet. Når det viser seg at det ikke kan vises til det virker etter hensikten endres argumentasjonen til at man skal bekjempe alvorlig kriminalitet og barneporno. Jeg vil ikke på noen måte si at dette ikke er viktig arbeid, men kan man bare bytte ut argumentasjon for noe som skulle innføres pga av rikets sikkerhet? Hvis et tiltak ikke virker, blir det ikke bedre av at man bytter ut argumentasjonen. DLD er på gyngende grunn, og er under kritikk internt i EU.
PS! Uten at man kan vises til trusler mot rikets sikkerhet (kronisk tilstand), vil DLD være i strid med Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon, artikkel 8.
Arbeiderpartiet anser det som unødvendig å avvente mer informasjon og kunnskap. I påvente av EUs evaluering av DLD, må vi derfor støtte oss til statistikk som er tilgengelig. Det er mulig trafikkdata har betydning, sikkert også viktig i noen saker. Men å si at det er avgjørende for at Politiet skal kunne etterforske kriminalitet ser ikke ut til å være sant iflg. statistikk fra Tyskland. Tyskland, sammen med Romania, har forøvrig funnet DLD grunnlovsstridig og gått bort fra det.
Ellers så er Arbeiderpartiet svært så kreative med å forsøke om omdefinere både personvern og overvåkning. Heldigvis har vi et oppegående Datatilsyn som forklarer Justisministeren hva disse begrepene er, og hvorfor DLD ikke styrker personvernet.
Man kan alltids diskutere meningen med disse begrepene og det er nødvendig finne ut hva de betyr i det digitale samfunnet. På akkurat dette punktet svikter forøvrig Staten borgerne, fordi den politiske interessen for temaet er altfor liten. Men uansett hvilke endringer som skjer i samfunnet vil personvern omfatte retten til å kontrollere egen informasjon og trekke grenser for sitt eget privatliv. Personvernet er allerede under angrep på internett, og trenger absolutt ikke noen ytterligere statlig torpedering.
Personvern er en grunnpilar i et velfungerende demokrati. Svekkes personvernet, svekkes også demokratiet. Det er på tide å gripe fatt i den teknologiske utviklingen slik at man får en mest mulig konstruktiv samfunnsutvikling.
(Et ferskt eksempel på at utviklingen går i feil retning er USAs jakt på alt og alle som har vært, og er i befating med WikiLeaks. USAs har her en unik mulighet til å få tilbakemeldinger og korreksjon på eget selvbilde. Istedet skyter de budbringeren. USA viser for tiden en sterk vilje til å bruke alle midler, og særlig digitalt, for å angripe WikiLeaks. Det er realiteten når staten ikke selv begrenser sine fullmakter i en digital verden. Trolig vil vi se mange slike eksempler i tiden som kommer.)
Overvåkning er nok et mer diffust begrep, situasjons- og tidsalderbetinget. Siden DLD benytter IT for å samle inn og lagre data virker det hensikstmessig å se det fra en teknologisk synsvinkel. Søker du på ordet Overvåkning er det en hel industri som vil selge deg overvåkningsprodukter. De er ihvertfall ikke i tvil om hva de selger. Så får politikerne i Arbeiderpartiet stikke hodet i sanden og mene akkurat hva de vil. Mens det dominerende partiet i Regjeringen sitter med hodet i sanden, og ikke evner å sette seg inn i sin egen samtid, går man samtidig glipp av mulighetene det digitale samfunnet kan by på.
Det er på tide å kalle en spade for en spade. Det er tvingende nødvendig for å kunne bygge det digitale Norske samfunnet.
Tuesday, January 4, 2011
Politiske bomber
Jeg burde vel slutte å la meg overrake over politkernes vilje til å beslutte på tynt grunnlag. Men fordi det ikke er sjelden det gjøres beslutninger, på sviktende grunnlag og, med alvorlige konsekvenser som resultat lar jeg meg allikevel engasjere.
Politiske beslutninger er nesten alltid avveininger mellom ulike behov og hensyn. Når det går prestisje i saker tapes ofte negative konsekvenser av syne. Politikere som er mer opptatt av prestisje og symbolsaker er uinteressert i sideeffekter (om de ikke tilfeldigvis gagner sakene) og konsekvenser.
Det siste året burde allikevel gi en påminnelse om at ubalanserte og uinformerte beslutninger har en kraftig rekyl. Har man ikke tilstrekkelig ryggdekning og kunnskapsgrunnlag blir man svar skyldig. Da kommer det tvetydige unnskyldninger og bortforklaringer. Media fråtser og opposisjonen krever ministrenes hode på et fat. Nå slipper Regjeringen, og spesiellt Arbeiderpartiet, unna fordi de sitter i en flertallsregjering. Enn så lenge...
Det er ennå ikke for sent å ta riktig beslutning i Datalagringsdirektivsaken. Men det vil kreve at flertallet på Stortinget setter seg inn i sideeffekter og konsekvenser. De fleste relevante fagmiljøer advarer mot direktivet, men Arbeiderpartiet kjører en ensidig og uredelig kampanje, som ikke tar hensyn til dette, for å hasteinnføre DLD. Det er flere tungtveiende råd og momenter som taler mot innføring:
Feil beslutning kan bli kostbar foran neste Stortingsvalg. Konsekvensene av DLD kommer ikke som fakkeltog eller mediestorm. Det er nok mer snikende, hvor tilliten mellom folket og politikerne/myndigheter vil svekkes over tid.
Politiske beslutninger er nesten alltid avveininger mellom ulike behov og hensyn. Når det går prestisje i saker tapes ofte negative konsekvenser av syne. Politikere som er mer opptatt av prestisje og symbolsaker er uinteressert i sideeffekter (om de ikke tilfeldigvis gagner sakene) og konsekvenser.
Det siste året burde allikevel gi en påminnelse om at ubalanserte og uinformerte beslutninger har en kraftig rekyl. Har man ikke tilstrekkelig ryggdekning og kunnskapsgrunnlag blir man svar skyldig. Da kommer det tvetydige unnskyldninger og bortforklaringer. Media fråtser og opposisjonen krever ministrenes hode på et fat. Nå slipper Regjeringen, og spesiellt Arbeiderpartiet, unna fordi de sitter i en flertallsregjering. Enn så lenge...
Det er ennå ikke for sent å ta riktig beslutning i Datalagringsdirektivsaken. Men det vil kreve at flertallet på Stortinget setter seg inn i sideeffekter og konsekvenser. De fleste relevante fagmiljøer advarer mot direktivet, men Arbeiderpartiet kjører en ensidig og uredelig kampanje, som ikke tar hensyn til dette, for å hasteinnføre DLD. Det er flere tungtveiende råd og momenter som taler mot innføring:
- EUs evaluering vil trolig gi råd om store endringer, grunnet personvernhensyn mm. Flere EU-landene Romania og Tyskland vil ikke innføre DLD.
- IT-miljøet sier store mengder personlige data er en sikkerhetsrisiko
- Forsvaret, LO ulike ombud og tilsyn er negative
- Direktivet er i konflikt med Menneskerettskonvensjonen, artikkel 8
- Argumentasjonen fra Regjeringen er svært flyktig og endres etterhvert som den blir kjent som falsk. Dette er i seg selv et signal om at det er ugler i mosen.
Feil beslutning kan bli kostbar foran neste Stortingsvalg. Konsekvensene av DLD kommer ikke som fakkeltog eller mediestorm. Det er nok mer snikende, hvor tilliten mellom folket og politikerne/myndigheter vil svekkes over tid.
Subscribe to:
Posts (Atom)