Teknologi er agnostisk i forhold til hva den brukes til. Det er vi som bruker og lager den som må ta stilling til hvorvidt bruk/utviklingrn er etisk (og evt juridisk) akseptabel. Hvilket ansvar har vi teknologer for eventuell misbruk av vår teknologi? Hvilke skanser skal vi bygge inn i systemene, og skal vi kunne trekke tilbake rett til å bruk om vi mener den er uetisk?
Informasjonsteknologi gjennomsyrer alle samfunnsprosesser og hverdagen vår. Siden dataene som skapes er lite synlige er det liten fokus på hvilke risiki og utfordringer dette skaper. I og med at samfunnet bygges på digital informasjonsteknologi som har store svakheter burde den stilles krav til den. I forhold til omfanget av problemet med data som kommer på avveie og misbrukes foregår det en underraportering i media. Noe skyldes nok manglende innsikt fra journalistenes side, delvis skyldes et problemets abstrakte natur. Hjernene våre er fortsatt mer oppmerksomme på fysiske farer enn abstrakte. Sannheten er at vi (i vesten) lever i et tryggere samfunn enn noen av forfedrene våre. Allikevel er det mer fokus på "marginale" problemer, men som som gjerne skaper frykt. Her i Norge har vi i desember 2011 vært mer opptatt av at butikkene er tomme for smør enn at EU holder på å gå over ende, det demonstreres verden over mot myndighetene til våre viktigiste handelspartnere. De samme mundighetene er også iferd med å vedta en rekke lover som fratar oss elementære rettigheter som tilkjempet.
Informasjonsteknologi, som annen teknologi, bør inneha visse egenskaper. Sammenlignet med f.eks. en bro så skal den ikke ramle eller på annen måte utgjøre en fare for den som bruker den. Med informasjonsteknologi er problemene helt anderledes, men likheten er at man utsetter brukeren for en risiko.
Jeg mener teknologer i større grad må bidra til styrke personvern, og gi brukeren kontroll over egne data (disposisjonsrett). Jeg synes også utviklere bør diskutere hvilket moralsk og eventuellt juridisk ansvar det innebærer å lage programvare.
Jeg synes også at man må ha et mer bevisst forhold til om man overhodet trenger å lagre data sentralt. Distribuert brukerstyrt lagring av personlig informasjon foretrekkes.
Et innspill av Poul-Henning Kemp i forhold til risiko forbundet med bruk av software
http://queue.acm.org/detail.cfm?id=2030258
Dette er et klart tilfelle hvor IT-ingeniører kommer i ansvar
http://it.slashdot.org/story/11/12/20/0127215/software-bug-caused-qantas-airbus-a330-to-nose-dive
Ingeniører, og spesiellt våpenprodusenter, blir det stilt særlig ansvar til. IT-bransjen og programmere stilles det generellt lite ansvar til.
Det er spesiellt mange utfordringer rundt bruk av tjenester på internett, hvor både kriminelle og myndigheter "tar seg til rette" i personlige opplysninger. Dersom individet ikke kan disponere egne data og selv vurdere risiko kan det internettet vi har kjent til nå vil eroderes av overvåkingstiltak og murer.
Dette ble mange forskjellige vinkler, men poenget er: når bør og kan programmere ta etisk og/eller juridisk ansvar? Hvilket opplysningsansvar vedr risiko for brukeren har man som programmerer og tjenestetilbyder?
Programkode skiller seg fra annen ingeniørkunst ved at kan endres fortløpende, kopieres og gjenbrukes uavhengig av opphavsmann/kvinne. Svært mange internettjenester er mashups av andre tjenester. Det blir derfor vanskelig å plassere formelt ansvar i mange tilfeller. Mye av koden er skrevet av frivillige (åpen kildekode).
Formelt ansvar i forhold til sluttbruker kan man trolig begrense til den som leverer sluttproduktet og tjenester. Min bekymring dreier seg mer om det store fraværet av debatt rundt og løsninger som ivaretar individets disposisjonsrett, samt åpenhet rundt risiki ved bruk.
Tuesday, December 20, 2011
Sunday, December 11, 2011
Lærende distribuerte organisasjoner
Når organisasjoner skal yte tjenester krever det ofte bidrag fra flere enheter i et organisasjonsnettverk. Dersom en eller flere enheter svikter kan verdien på tjenestens sluttresultatet bli redusert.
Et organisasjonsnettverk vil aldri være helt stabilt, siden de ulike delene kontinuerlig utsettes for nye krav og muligheter. Nettverket sett i systemperspektiv er stadig i endring og gjør fortløpende prioriteringer av egne ressurser. Hverken arbeidet eller etterspørselen etter nettverkets tjenester kan standardiseres og må kunne håndtere variasjon. Det eneste som er konstant er endring. Det er derimot mulig å benytte erfaringer i endringsprosessene. Da har man muligheter til identifisere hva som bør endres, og hvordan.
For at nettverket skal kunne skape verdi må de ha gode evner og forutsetninger til å samarbeide og til lære av sine feil. Det gir ikke mening å forsøke å styre/kontrollere et slikt system, med krav, pålegg og reglement, til å skape verdi, minimalisere feilrater og yte tjenester av høy kvalitet.
Et typisk trekk ved organisasjonsendringer innen tjenesteytende organisasjoner (spesiellt offentlig) er tettere sammenkobling og funksjonsdeling for å produsere tjenestene. Konsekvensen er at antall forbindelser øker. Se for deg en eller annen etat eller bedrift som består av et nettverk av organisasjoner som må samarbeide for å yte en tjeneste fra start til slutt.
Verdiskapingen skjer i større grad i ytterkanten av nettverket enn mot midten, mens midten har en koordinerende rolle. Det er i flyten det kan skje verdireduserende feil, og særlig overgangene mellom organisasjonsenheter som er fokus for denne posten.
Et eksempel på en slik flyt kan være innen helsevesenet: diagnostisering, behandling, oppfølging, eventuell etterbehandling. Selv denne forenklede utgaven av denne flyten er ganske kompleks. Jo senere ut i flyten en feil oppstår, jeg større kan "verditapet" være både samfunnsøkonomisk og for pasienten. En feil tidlig i flyten kan komplisere og fordyre, og dermed konsumere større ressurser.
For at de ulike enhetene skal kunne samarbeide kreves god informasjonsflyt, så det er essentielt at dette fungerer. Informasjonsflyt skjer gjerne ved integrasjon av IT-systemer, og her er det ofte svake punkter. Forbedring av systemene, og integrasjon mellom disse, blir desverre ofte salderingsposten når ulike budsjettposter skal prioriteres i den enkelte organisasjonsenhet. En vanlig årsak er systemenes usynlige natur gjør det vanskelig se betydningen for verdiskapingen i nettverket. Ignorering av IT som informasjonsbærer og støtte i prosessene skaper ofte store problemer om systemene ikke fungerer og/eller er dårlig tilpassede. Ved funksjonsdeling kan det være at fagmiljøer brytes opp, og nye kommunikasjonsbehov (og overlevinger) oppstår, som også har en tendens til å bli undervurdert som kostnadsdriver og kompliserende. Det er nærmest en naturlov at organisasjon, informasjonsflyt og IT etterhvert kommer i utakt på grunn av manglende innsikt og prioritering.
Organisasjonsenhetene som samarbeider må kunne kommunisere godt seg imellom for å koordinere arbeidet, estimere kapasitetsbehov og lære av feil.
Skal systemet kunne tilpasse seg er det nødvendig å bygge læring inn i systemet. Læring er avhengig av tilbakemelding på hva som fungerer, hvor det skjer feil og ineffektivitet. Skal de som utfører arbeidet kunne lære må de få tilbakemelding på det arbeidet de gjør. For mer informasjon om teorier rundt dette, les "The Learning Organization", men et viktig prinsipp kan godt siteres:
Learning organizations are characterized by total employee involvement in a process of collaboratively conducted, collectively accountable change directed towards shared values or principles.
De som har studert tegningen over litt nøyere vil se at sirkelen i midten (som symboliserer administrasjonen) er tegnet litt større enn de andre. Dette reflekterer ikke faktisk størrelse, men heller typiske trekk ved byråkratiske organisasjoner. Jeg har også tegnet piler som viser informasjonsflyt inn mot administrasjonen (Rapportering), og en pil ut kalt Kommando og kontroll.
Det mangler ikke informasjonsinnsamling og rapportering i slike organisasjonssystemer, men problemet er at det ikke har noen verdi for forbedring av kvalitet, effektivisering og dimensjonering. Administrasjonen vil ikke ha mulighet til å trekke konklusjoner om hvor det oppstår problemer og hvilke endringer som må gjøres. De som trenger informasjon rapporterer oppover (innover). Slik skapes en masse informasjon med svært liten verdi, og som kun gir en illusjon om kontroll på administrativt nivå. Det blir brukt massevis av ressurser til informasjonsinnhenting som tilfører svært liten verdi.
Ofte er måleparameterene det rapporteres på knyttet opp mot politiske mål, tidsfrister og budsjetter. Selv om dette gir mening i noen sammenhenger bidrar slike målinger sjelden til forbedre kvalitet (det er ikke mulig å måle kvaliteten gjennom flyten), dimensjonere riktig og få kontroll på budsjettet. Det hele resulterer i en byråkratisert og tungrodd prosess med liten verdi, og hvor de som trenger tilbakemeldinger blir sulteforet med informasjon. Organisasjonen fordummes og begår de samme feilene unødig, overskrider budsjettene og har dårlig kontroll på kvaliteten. Denne form for kostnadskontroll skaper kostnader og bidrar i liten grad til å oppnå det man ønsker.
Såkalt streng styring og kontroll, som er en yndet frase fra toppbyråkrater og politikere, gir ikke tilbakemeldinger til de som trenger dem. Å stille krav (tidsfrister og budsjettinstramminger) er ikke det samme som tilbakemeldinger, men disse tingene ser ut til blandes. Når tall er aggregert og rapportert til administrasjonen, har de liten informasjonsverdi i forbedrings- og endringsarbeide. I tillegg er det ofte så stor forsinkelse i informasjonsflyten at tallene ikke lengre representerer virkeligheten.
Når arbeidere og ledere er mer involvert innsamling av erfaringsdata og bruken av disse får man en tettere og mer konkret læringssløyfe som vil være verdifull i kvalitets- og endringshåndtering hvor de selv er involvert.
Denne posten lufter noen tanker og teorier om hva som bør gjøres anderledes. Det vil ikke være noen enkel sak få til noe sånt i virkeligheten, men det er heldigvis ansvaret til de som setter igang omorganiseringer og funksjonsdelinger.
Anbefalt lesning:
Can’t get no satisfaction: Why service companies can’t keep their promises
Et organisasjonsnettverk vil aldri være helt stabilt, siden de ulike delene kontinuerlig utsettes for nye krav og muligheter. Nettverket sett i systemperspektiv er stadig i endring og gjør fortløpende prioriteringer av egne ressurser. Hverken arbeidet eller etterspørselen etter nettverkets tjenester kan standardiseres og må kunne håndtere variasjon. Det eneste som er konstant er endring. Det er derimot mulig å benytte erfaringer i endringsprosessene. Da har man muligheter til identifisere hva som bør endres, og hvordan.
For at nettverket skal kunne skape verdi må de ha gode evner og forutsetninger til å samarbeide og til lære av sine feil. Det gir ikke mening å forsøke å styre/kontrollere et slikt system, med krav, pålegg og reglement, til å skape verdi, minimalisere feilrater og yte tjenester av høy kvalitet.
Et typisk trekk ved organisasjonsendringer innen tjenesteytende organisasjoner (spesiellt offentlig) er tettere sammenkobling og funksjonsdeling for å produsere tjenestene. Konsekvensen er at antall forbindelser øker. Se for deg en eller annen etat eller bedrift som består av et nettverk av organisasjoner som må samarbeide for å yte en tjeneste fra start til slutt.
Et eksempel på en slik flyt kan være innen helsevesenet: diagnostisering, behandling, oppfølging, eventuell etterbehandling. Selv denne forenklede utgaven av denne flyten er ganske kompleks. Jo senere ut i flyten en feil oppstår, jeg større kan "verditapet" være både samfunnsøkonomisk og for pasienten. En feil tidlig i flyten kan komplisere og fordyre, og dermed konsumere større ressurser.
For at de ulike enhetene skal kunne samarbeide kreves god informasjonsflyt, så det er essentielt at dette fungerer. Informasjonsflyt skjer gjerne ved integrasjon av IT-systemer, og her er det ofte svake punkter. Forbedring av systemene, og integrasjon mellom disse, blir desverre ofte salderingsposten når ulike budsjettposter skal prioriteres i den enkelte organisasjonsenhet. En vanlig årsak er systemenes usynlige natur gjør det vanskelig se betydningen for verdiskapingen i nettverket. Ignorering av IT som informasjonsbærer og støtte i prosessene skaper ofte store problemer om systemene ikke fungerer og/eller er dårlig tilpassede. Ved funksjonsdeling kan det være at fagmiljøer brytes opp, og nye kommunikasjonsbehov (og overlevinger) oppstår, som også har en tendens til å bli undervurdert som kostnadsdriver og kompliserende. Det er nærmest en naturlov at organisasjon, informasjonsflyt og IT etterhvert kommer i utakt på grunn av manglende innsikt og prioritering.
Organisasjonsenhetene som samarbeider må kunne kommunisere godt seg imellom for å koordinere arbeidet, estimere kapasitetsbehov og lære av feil.
Skal systemet kunne tilpasse seg er det nødvendig å bygge læring inn i systemet. Læring er avhengig av tilbakemelding på hva som fungerer, hvor det skjer feil og ineffektivitet. Skal de som utfører arbeidet kunne lære må de få tilbakemelding på det arbeidet de gjør. For mer informasjon om teorier rundt dette, les "The Learning Organization", men et viktig prinsipp kan godt siteres:
Learning organizations are characterized by total employee involvement in a process of collaboratively conducted, collectively accountable change directed towards shared values or principles.
De som har studert tegningen over litt nøyere vil se at sirkelen i midten (som symboliserer administrasjonen) er tegnet litt større enn de andre. Dette reflekterer ikke faktisk størrelse, men heller typiske trekk ved byråkratiske organisasjoner. Jeg har også tegnet piler som viser informasjonsflyt inn mot administrasjonen (Rapportering), og en pil ut kalt Kommando og kontroll.
Det mangler ikke informasjonsinnsamling og rapportering i slike organisasjonssystemer, men problemet er at det ikke har noen verdi for forbedring av kvalitet, effektivisering og dimensjonering. Administrasjonen vil ikke ha mulighet til å trekke konklusjoner om hvor det oppstår problemer og hvilke endringer som må gjøres. De som trenger informasjon rapporterer oppover (innover). Slik skapes en masse informasjon med svært liten verdi, og som kun gir en illusjon om kontroll på administrativt nivå. Det blir brukt massevis av ressurser til informasjonsinnhenting som tilfører svært liten verdi.
Ofte er måleparameterene det rapporteres på knyttet opp mot politiske mål, tidsfrister og budsjetter. Selv om dette gir mening i noen sammenhenger bidrar slike målinger sjelden til forbedre kvalitet (det er ikke mulig å måle kvaliteten gjennom flyten), dimensjonere riktig og få kontroll på budsjettet. Det hele resulterer i en byråkratisert og tungrodd prosess med liten verdi, og hvor de som trenger tilbakemeldinger blir sulteforet med informasjon. Organisasjonen fordummes og begår de samme feilene unødig, overskrider budsjettene og har dårlig kontroll på kvaliteten. Denne form for kostnadskontroll skaper kostnader og bidrar i liten grad til å oppnå det man ønsker.
Såkalt streng styring og kontroll, som er en yndet frase fra toppbyråkrater og politikere, gir ikke tilbakemeldinger til de som trenger dem. Å stille krav (tidsfrister og budsjettinstramminger) er ikke det samme som tilbakemeldinger, men disse tingene ser ut til blandes. Når tall er aggregert og rapportert til administrasjonen, har de liten informasjonsverdi i forbedrings- og endringsarbeide. I tillegg er det ofte så stor forsinkelse i informasjonsflyten at tallene ikke lengre representerer virkeligheten.
Når arbeidere og ledere er mer involvert innsamling av erfaringsdata og bruken av disse får man en tettere og mer konkret læringssløyfe som vil være verdifull i kvalitets- og endringshåndtering hvor de selv er involvert.
Denne posten lufter noen tanker og teorier om hva som bør gjøres anderledes. Det vil ikke være noen enkel sak få til noe sånt i virkeligheten, men det er heldigvis ansvaret til de som setter igang omorganiseringer og funksjonsdelinger.
Anbefalt lesning:
Can’t get no satisfaction: Why service companies can’t keep their promises
Tuesday, November 22, 2011
Er det tabu å nevne at velferdsstaten kan svikte?
Dersom noen er frempå og nevner at velferdsstaten ikke når alle, eller rett og slett svikter enkelte ganger ser ut til å være tabu. Er det noen som åpner munnen og kritiserer vår velferd, kan du være sikker på at det er en Arbeiderparti-politiker nær deg som forteller at:
Vi har omfattende rapportering og kontrollrutiner som skal sikre at tjenestene velferdsstaten skal yte er gode nok. Hvorfor opplever mange at det likevel ikke er slik? Årsakene er nok mange, men generellt kan man si at uansett hvor mange rapporter som skrives, og kontrollrutiner som utformes og følges vil de aldri dekke alt. De bare driver kostnadene opp og stjeler av tiden som skulle vært benyttet til å yte tjenestene.
Rapportene inneholder gjerne tall for aktivitetsnivå de ulike tjenestene har. De inneholder også gjerne tall på hvor godt man holder tidsfrister, antall fristbrudd osv. Men de inneholder sjeldnere tall på hvor mange som har fått den hjelpen de trenger. Dersom tjenestene ikke fungerer i virkeligheten, hjelper det ikke om rapportene ser aldri så fine ut. Det hele kommer an på hva man måler. Når kriteriene for hva som skal måles bestemmes av byråkratiet, vil arbeidet innrettes deretter. Fokuset dras vekk fra hvordan tjenestene kan forbedres til å løse folks problemer. Tidsfrister og aktivitetsnivå er blant de mest forstyrrende måleindikatorer i så måte.
Når toppbyråkratene og helsepolitikere for rapporter som viser at alt er i sin skjønneste orden, etter sin egen definisjon, er det ikke rart de ikke har samme virkelighetsoppfatning som brukerne og de ansatte i tjenestene. Problemet er at beslutningstagerne har satt bind for øyenene, og enhver kritikk imøtegås ved å gå i forsvarsposisjon. Dermed sklir systemet lengre og lengre ut i uføret.
- Vi bruker mer penger enn alle andre land på velferd
- Vi har den beste teknologien og kompetansen
- Velferdsstaten skiller ikke mellom fattig og rik
Vi har omfattende rapportering og kontrollrutiner som skal sikre at tjenestene velferdsstaten skal yte er gode nok. Hvorfor opplever mange at det likevel ikke er slik? Årsakene er nok mange, men generellt kan man si at uansett hvor mange rapporter som skrives, og kontrollrutiner som utformes og følges vil de aldri dekke alt. De bare driver kostnadene opp og stjeler av tiden som skulle vært benyttet til å yte tjenestene.
Rapportene inneholder gjerne tall for aktivitetsnivå de ulike tjenestene har. De inneholder også gjerne tall på hvor godt man holder tidsfrister, antall fristbrudd osv. Men de inneholder sjeldnere tall på hvor mange som har fått den hjelpen de trenger. Dersom tjenestene ikke fungerer i virkeligheten, hjelper det ikke om rapportene ser aldri så fine ut. Det hele kommer an på hva man måler. Når kriteriene for hva som skal måles bestemmes av byråkratiet, vil arbeidet innrettes deretter. Fokuset dras vekk fra hvordan tjenestene kan forbedres til å løse folks problemer. Tidsfrister og aktivitetsnivå er blant de mest forstyrrende måleindikatorer i så måte.
Når toppbyråkratene og helsepolitikere for rapporter som viser at alt er i sin skjønneste orden, etter sin egen definisjon, er det ikke rart de ikke har samme virkelighetsoppfatning som brukerne og de ansatte i tjenestene. Problemet er at beslutningstagerne har satt bind for øyenene, og enhver kritikk imøtegås ved å gå i forsvarsposisjon. Dermed sklir systemet lengre og lengre ut i uføret.
Sunday, November 20, 2011
Løshunder og vaktbikkjer
Datatilsynet er vår vaktbikkje som vokter personvernet i Norge, og er desverre nokså alene om oppgaven. Tilsynet har beholdt en uavhengig og faglig sterk rolle som har satt det i stand til å sette selveste Apple på plass. Vi trenger absolutt et tilsyn som fyller denne rollen.
Datatilsynet har de siste årene drevet tjenesten slettmeg.no. Den er flittig brukt av folk som får lagt ut falsk informasjon om seg selv på internett. Til tross for stor nytte, og svært effektiv saksbehandling (hvor kan den norske stat vise til større effektivitet?) fant altså ikke Regjeringen midler til å drive tjenesten videre. Slettmeg.no er ikke innenfor det definerte ansvarsområdet til Datatilsynet, og når det strammes inn på bevilgningene er tjenesten det første som kuttes. Når det har vist seg som en svært nyttig og nødvendig tjeneste for borgerne finner jeg det merkelig at man ikke klarer å finne lommerusk i statsbudsjettet for å drive den videre.
Slike kostnader må en påregne fremover etterhvert som informasjon blir mer og mer flyktig som følge av digitalisering. Den sittende Regjeringen er forøvrig en sterk pådriver for å registrere det meste, og "effektivisere" (de tror nå alt som registreres gir mer effektivitet, mens det ofte er stikk motsatt fordi registrering krever ressurser. Nemlig!). Da må de også regne med å ta regningen. There is no such thing as a free lunch! Alt arbeid som skal utføres har en kostnad. Registrering er ikke produktivt i seg selv, men det er nok litt vanskelig å forstå for sysselsettingskameratene i Regjeringen så jeg skal ikke legge listen for høyt >:
Videre så er minister Aasrud bekymret for at Datatilsynet blander rollene, og utover politikk. Javisst kan tilsynet være plagsomt for politikere som helst vil kjøre alle snarveier som finnes for å effektivisere samfunnet, men som desverre har liten kunnskap om nettopp "effektivisering" ved hjelp av IT.
Aasruds fokus på rolleblanding er allikevel interessant synes jeg, når hun skriver brev til Facebook og spør om finansiering av slettmeg.no. Selv om slettmeg.no skilles ut fra Datatilsynet, så er Facebook og andre kommersielle sosiale medietjenester ofte motparten når man skal få slettet data. Da blir det pussig at de samme aktørene skal finansiere en slik tjeneste, som tross alt vil stikke noen kjepper i hjulene deres.
Mens Grete Faremo vikarierte for Knut Storberget ble hun intervjuet om Datalagringsdirektivet og IT-sikkerhet. Debatten gikk varmt om direktivet på den tiden, så det er ikke noe oppsiktsvekkende. Det som er oppsiktsvekkende er hun uttaler, bl.a. dette:
Det vil forbause meg mye om vi ikke også får en diskusjon om hvordan trafikkdata kan brukes kommersielt
Dit har vi heldigvis ikke kommet enda men faktum er at at direktivet skal innføres i norsk rett til neste år, og Faremo er nå Justisminister, noe hun kanskje visste allerede den gangen det var en mulighet for at hun ville bli i samme Stortingsperiode. (Storberget ba vel ganske tidlig i sin permisjonsperiode om avløsning)
Eller var det en semikommersialisering av personlig informasjon Aasrud foreslo da hun inviterte Facebook til spleiselag? Se her Facebook: betal en liten sum til slettmeg.no, så Datatilsynet kan splittes litt opp, uten for mye bråk fra plagsomme borgere, så den lille plageånden blir litt vingeklippet. Både vi (Arbeiderpartiet) og dere kan bli kvitt en irriterende klamp om foten. At norske borgere har minst mulig hemninger mot å dele på Facebook er jo også både dere og vi tjent med, om vi skulle trenge litt ekstra informasjon som registrene og datalagringsdirektivet ikke gir oss.
Datatilsynet har de siste årene drevet tjenesten slettmeg.no. Den er flittig brukt av folk som får lagt ut falsk informasjon om seg selv på internett. Til tross for stor nytte, og svært effektiv saksbehandling (hvor kan den norske stat vise til større effektivitet?) fant altså ikke Regjeringen midler til å drive tjenesten videre. Slettmeg.no er ikke innenfor det definerte ansvarsområdet til Datatilsynet, og når det strammes inn på bevilgningene er tjenesten det første som kuttes. Når det har vist seg som en svært nyttig og nødvendig tjeneste for borgerne finner jeg det merkelig at man ikke klarer å finne lommerusk i statsbudsjettet for å drive den videre.
Slike kostnader må en påregne fremover etterhvert som informasjon blir mer og mer flyktig som følge av digitalisering. Den sittende Regjeringen er forøvrig en sterk pådriver for å registrere det meste, og "effektivisere" (de tror nå alt som registreres gir mer effektivitet, mens det ofte er stikk motsatt fordi registrering krever ressurser. Nemlig!). Da må de også regne med å ta regningen. There is no such thing as a free lunch! Alt arbeid som skal utføres har en kostnad. Registrering er ikke produktivt i seg selv, men det er nok litt vanskelig å forstå for sysselsettingskameratene i Regjeringen så jeg skal ikke legge listen for høyt >:
Videre så er minister Aasrud bekymret for at Datatilsynet blander rollene, og utover politikk. Javisst kan tilsynet være plagsomt for politikere som helst vil kjøre alle snarveier som finnes for å effektivisere samfunnet, men som desverre har liten kunnskap om nettopp "effektivisering" ved hjelp av IT.
Aasruds fokus på rolleblanding er allikevel interessant synes jeg, når hun skriver brev til Facebook og spør om finansiering av slettmeg.no. Selv om slettmeg.no skilles ut fra Datatilsynet, så er Facebook og andre kommersielle sosiale medietjenester ofte motparten når man skal få slettet data. Da blir det pussig at de samme aktørene skal finansiere en slik tjeneste, som tross alt vil stikke noen kjepper i hjulene deres.
Mens Grete Faremo vikarierte for Knut Storberget ble hun intervjuet om Datalagringsdirektivet og IT-sikkerhet. Debatten gikk varmt om direktivet på den tiden, så det er ikke noe oppsiktsvekkende. Det som er oppsiktsvekkende er hun uttaler, bl.a. dette:
Det vil forbause meg mye om vi ikke også får en diskusjon om hvordan trafikkdata kan brukes kommersielt
Dit har vi heldigvis ikke kommet enda men faktum er at at direktivet skal innføres i norsk rett til neste år, og Faremo er nå Justisminister, noe hun kanskje visste allerede den gangen det var en mulighet for at hun ville bli i samme Stortingsperiode. (Storberget ba vel ganske tidlig i sin permisjonsperiode om avløsning)
Eller var det en semikommersialisering av personlig informasjon Aasrud foreslo da hun inviterte Facebook til spleiselag? Se her Facebook: betal en liten sum til slettmeg.no, så Datatilsynet kan splittes litt opp, uten for mye bråk fra plagsomme borgere, så den lille plageånden blir litt vingeklippet. Både vi (Arbeiderpartiet) og dere kan bli kvitt en irriterende klamp om foten. At norske borgere har minst mulig hemninger mot å dele på Facebook er jo også både dere og vi tjent med, om vi skulle trenge litt ekstra informasjon som registrene og datalagringsdirektivet ikke gir oss.
Friday, November 18, 2011
Ansvarsforhold for software data nettverk og innhold
Denne posten handler om ansvar for sine handlinger på internett. Det virker som om det er uklart for mange hvordan man kan stilles til ansvar for ulike type handlinger relatert til internett. Jeg har mine tanker om dette som jeg vil dele her.
I hvilken grad kan man stille disse 3 rollene til ansvar for sine handlinger?
La meg slå en ting helt fast: Lager man, tilbyr, eller promoterer software eller innhold i den hensikt å begå kriminelle handlinger er man helt klart i et etisk/juridisk ansvarsforhold. I hvilken grad man er i et juridisk ansvarsforhold er komplisert siden statsborgerskap, oppholdssted og "åsted" for handling gjerne kan være 3 ulike steder.
Det må etabeleres en forståelse av sammenhengen, eller rettere sagt, forskjellene mellom software og innhold for å forstå problemstillingene bedre. Software er kode, en slags oppskrift på å behandle data. Når koden ikke kjører er den mer å betrakte som et litterært verk, altså en statisk tekst. I det koden lastes, som f.eks. når du laster denne nettsiden, instansieres koden den innholder i din nettleser. Koden kjører altså på din maskin. Siden, med koden, er lastet fra en tilbyder av blog-tjenester. Blog-tilbyderen har levert en kopi av innhold og kode, jeg har bestemt skal være med, samt det som ligger i blog-templaten, som noen andre har laget og atter andre ting blog-tilbyderen legger på. Software er svært ofte et aggregat av kode skrevet av ulike personer, distribuert i det uendelige som kopier.
Kopier av digitalt innhold kan ikke sies å være eid av noen på samme måte som fysiske objekter. Derimot så kan det være vedheftet bruks- distribusjons- og lisensregler. Kommersiell programvare gir kun kjøper lov til å bruke en kopi, mens Open Source Software har regler for distribusjonsregler. Begge varianter har ofte disclaimers og forbud mot skadelig/ulovlig anvendelse fordi opphavsmannen ikke ønsker at software skal forårsake materiell-, helse- eller økonomisk skade. Her er det imidlertidig svært mange varianter og meninger, og dette innlegget er interessant: Software liability.
Software som kode gjør ingenting, og det er først når den instansieres (kjøres) og benyttes sammen med innhold den gir mening for en bruker. Brukerens handlinger er det sentrale fordi det er disse som "kobler" software med innhold. Det er disse handlingene som må anses som legitime eller illegitime. Noen ganger er dette også uklart, som i f.eks. den arabiske våren hvor myndighetene i de aktuelle statene anså handlingene som illegitime, mens vesten sto på sidelinjen og applauderte.
Nå kan vi se på sammenhengen mellom de ulike rollene, software og innhold
Når det gjelder en innholdstilbyders ansvar, må det stilles spørsmål ved i hvilken hensikt og i hvilken grad tilbyder er ansvarlig for innholdet. En blog-tilbyder kan ikke være ansvarlig for alt de ulike bloggerne skriver. Tilbys eller promoteres ulovlig innhold er det noe annet. En tredje variant er der en kriminell 3dje-part bryter seg inn og plasserer ulovlig innhold på en nettside. Vi ville f.eks. ikke stilt en nettavis ansvarlig om noen erstattet innholdet deres med noe ulovlig. En lagringstilbyder (Dropbox) trenger ikke engang besitte programvare som kan benyttes på alt innhold som er lagret på deres utstyr, og dermed ute av stand til å vite hva slags innhold det dreier seg om. Innholdet kan også være kryptert slik at det vil være umulig for en tilbyder å vite hva som er lagret.
Fordi myndighetene ikke ser ut til å se problemet med å tiltvinge seg private data fra borgerne, som f.eks. gjennom Datalagringsdirektivet, vil programmerere svare med å utvikle ny teknologi som lar folk beholde privatlivet også på nett. Jeg, og mange andre, ser på dette som et forsvar av Internett slik det er ment å fungere, og menneskerettigheter som gjelder i våre fysiske liv. Jeg kan ikke se at retten til et privatliv skal opphøre om vi kommuniserer digitalt.
Noen tar til orde for å begrense slik programvare og stille utviklerne ansvarlig for de som eventuellt bruker teknologien til kriminelle handlinger. Dette skivebom, og vitner om dårlig forståelse av hvem som gjør hva. Det blir omtrent som å si at soldaten er ansvarlig for handlingene til borgerne han forsvarer. Helt bak mål altså.
I hvilken grad kan man stille disse 3 rollene til ansvar for sine handlinger?
- Bruker
- Utvikler
- Dataprovider
- Nettverkstilbyder
La meg slå en ting helt fast: Lager man, tilbyr, eller promoterer software eller innhold i den hensikt å begå kriminelle handlinger er man helt klart i et etisk/juridisk ansvarsforhold. I hvilken grad man er i et juridisk ansvarsforhold er komplisert siden statsborgerskap, oppholdssted og "åsted" for handling gjerne kan være 3 ulike steder.
Det må etabeleres en forståelse av sammenhengen, eller rettere sagt, forskjellene mellom software og innhold for å forstå problemstillingene bedre. Software er kode, en slags oppskrift på å behandle data. Når koden ikke kjører er den mer å betrakte som et litterært verk, altså en statisk tekst. I det koden lastes, som f.eks. når du laster denne nettsiden, instansieres koden den innholder i din nettleser. Koden kjører altså på din maskin. Siden, med koden, er lastet fra en tilbyder av blog-tjenester. Blog-tilbyderen har levert en kopi av innhold og kode, jeg har bestemt skal være med, samt det som ligger i blog-templaten, som noen andre har laget og atter andre ting blog-tilbyderen legger på. Software er svært ofte et aggregat av kode skrevet av ulike personer, distribuert i det uendelige som kopier.
Kopier av digitalt innhold kan ikke sies å være eid av noen på samme måte som fysiske objekter. Derimot så kan det være vedheftet bruks- distribusjons- og lisensregler. Kommersiell programvare gir kun kjøper lov til å bruke en kopi, mens Open Source Software har regler for distribusjonsregler. Begge varianter har ofte disclaimers og forbud mot skadelig/ulovlig anvendelse fordi opphavsmannen ikke ønsker at software skal forårsake materiell-, helse- eller økonomisk skade. Her er det imidlertidig svært mange varianter og meninger, og dette innlegget er interessant: Software liability.
Software som kode gjør ingenting, og det er først når den instansieres (kjøres) og benyttes sammen med innhold den gir mening for en bruker. Brukerens handlinger er det sentrale fordi det er disse som "kobler" software med innhold. Det er disse handlingene som må anses som legitime eller illegitime. Noen ganger er dette også uklart, som i f.eks. den arabiske våren hvor myndighetene i de aktuelle statene anså handlingene som illegitime, mens vesten sto på sidelinjen og applauderte.
Nå kan vi se på sammenhengen mellom de ulike rollene, software og innhold
Det er brukerens handlinger som kan være illegitime. Brorparten av software som finnes er ikke laget for å utføre kriminelle handlinger, men som annen teknologi kan den brukes til det. Unntaket er programvare som er spesiellt laget for å stjele, ødelegge, skape falsk eller slette (andres) innhold. Botnet-software er et eksempel på dette, men denne softwaren består gjerne av komponenter skapt for helt legitime formål, men som en kriminell har laget for å kunne utføre kriminelle handlinger. Man kan derfor ikke stille alle utviklere til ansvar her, kun den som har kriminelle hensikter.
Når det gjelder en innholdstilbyders ansvar, må det stilles spørsmål ved i hvilken hensikt og i hvilken grad tilbyder er ansvarlig for innholdet. En blog-tilbyder kan ikke være ansvarlig for alt de ulike bloggerne skriver. Tilbys eller promoteres ulovlig innhold er det noe annet. En tredje variant er der en kriminell 3dje-part bryter seg inn og plasserer ulovlig innhold på en nettside. Vi ville f.eks. ikke stilt en nettavis ansvarlig om noen erstattet innholdet deres med noe ulovlig. En lagringstilbyder (Dropbox) trenger ikke engang besitte programvare som kan benyttes på alt innhold som er lagret på deres utstyr, og dermed ute av stand til å vite hva slags innhold det dreier seg om. Innholdet kan også være kryptert slik at det vil være umulig for en tilbyder å vite hva som er lagret.
Fordi myndighetene ikke ser ut til å se problemet med å tiltvinge seg private data fra borgerne, som f.eks. gjennom Datalagringsdirektivet, vil programmerere svare med å utvikle ny teknologi som lar folk beholde privatlivet også på nett. Jeg, og mange andre, ser på dette som et forsvar av Internett slik det er ment å fungere, og menneskerettigheter som gjelder i våre fysiske liv. Jeg kan ikke se at retten til et privatliv skal opphøre om vi kommuniserer digitalt.
Noen tar til orde for å begrense slik programvare og stille utviklerne ansvarlig for de som eventuellt bruker teknologien til kriminelle handlinger. Dette skivebom, og vitner om dårlig forståelse av hvem som gjør hva. Det blir omtrent som å si at soldaten er ansvarlig for handlingene til borgerne han forsvarer. Helt bak mål altså.
Wednesday, November 9, 2011
Illegalt informasjonsmarked
Grunnen til at det illegale informasjonsmarkedet kan vokse så raskt er
- Dårlig sikkerhet i IT-systemene
- Dårlige sikkerhetsrutiner
- Ingen eller svake krav til forsvarlighet ved lagring av informasjon
- Lagring av unødig informasjon, men som viser seg nyttig for kriminelle
- Dette ser ut til å øke i omfang av en rekke årsaker
- Sikkerhetsinfrastrukturen er under angrep
- SSL/TLS som benyttes for å sikre kommunikasjon på Web er underminert av dårlig sikkerhet hos sertifikatutstedere. Flere innbrudd som trolig har pågått over lang tid er avdekket. CA systemet er ikke sikrere enn det medlem som har dårligst sikkerhet og mest korrupte.
- RSA som lager kodebrikker for terminalservere har vært hacket
Kriminelle hackere har ingen problemer med å skaffe den informasjonen de ønsker, og som de selger videre. Jo mer data som lagres, jo mer vil det illegale markedet vokse. Det finnes ingen kortsiktig løsning på sikkerhetsproblemene, og det vil trolig bli værre i den nærmeste fremtid.
I ovenstående perspektiv er det avgjørende at den enkelte person og bedrift kan selv avgjøre hvilke risiki de utsetter seg for. Akkurat som i det virkelige liv har enhver rett på privatliv og integritet. Mister man disposjonsrett til egen informasjon så har man heller ikke et reellt privatliv og integritet.
Selv om få er bevisste på hva de tiltror sosiale media, banker og telekom-selskaper av informasjon, så er det ihvertfall i stor grad basert på avtaler/samtykke. I sosiale media er det også et incentiv om målrettet eksponering av enkelte sider av seg selv.
Datalagringsdirektivet er et grelt eksempel på hvordan myndighetene fratar oss disposisjonsretten til egen informasjon. Det er liten grunn til å tro at telekomselskapene har vesentlig bedre sikkerhet enn andre organisasjoner som er hacket. Trafikkdata er også ypperlig datagrunnlag for identitetstyveri og social engineering som igjen vil føre til mer kriminalitet. Crimesourcing er et nytt begrep vi kommer til å stifte bekjentskap med i tiden som kommer. På toppen av det hele blir ansvarsområdet til Datatilsynet nedprioritert av Regjeringen. Økt kriminalitet betyr økt etterspørsel av Politiets tjenester, og økonomisk tap for enkeltpersoner, bedrifter og samfunn.
Kommersielle aktører, og deres eiere, drives av hovedsakelig et viktig incentiv: tjene penger. Det vil si at de vil minimere sine kostnader. Sikkerhet er desverre en salderingspost, fordi det ikke gir noen direkte verdi for kundene deres. Større datamengder vil øke investering- og driftskostnadene:
- Krav til større fysiske datasentere
- Mer lagringsplass (failover krever i tillegg replikering av data, over flere fysiske lokasjoner)
- Båndbredde i nettverket
- Strøm til lagrings- og kjøleenheter
- Mer driftspersonell
- Økt kompleksitet reduserer MTBF (Mean Time Between Failure)
- Oppgraderinger (som også er forbundet med midlertidig økt risiko for feil, og er en svært vanlig årsak til ikke planlagt nedetid)
Resultatet av denne utviklingen er at plattformen for effektiv kommunikasjon og handel på internett er i ferd med å undermineres. Internett er en sentral brikke når vi skal forsøke å skape økonomisk vekst men samtidig forbruke mindre av klodens ressurser. Men skal det realiseres må vi kunne stole på infrastrukturen i stor nok grad til at vi tiltror den transport av fortrolig informasjon. Det må også være et personlig valg hva vi velger å tiltro infrastrukturen av informasjon.
Det er ikke bare handel og effektivisering som står på spill, men også demokratiske prosesser. Dersom en ikke kan stole på at de dominerende kommunikasjonsformer har nødvendig konfidensialitet vil det ha en avkjølende effekt på avgjørende mekanismer.
TEDxRotterdam - Mikko Hypponen - safe internet will lead the future
Monday, October 24, 2011
Vil håndskriften forsvinne?
Hva skal en blogger og programmer, hvis norsklærer på videregående nektet å rette håndskrevne stiler til, ha å si om dette?
En forsker har nemlig kommet frem til at barn ikke bør kaste bort tiden på å lære håndskrift. Slik kan det jo se ut med digitale utviklingen ikke sant?
Jeg er ikke så sikker, og til forsker å være synes jeg han har liten innsikt. Sier jeg som er selveste überkløna på håndskrift. Jeg sier ikke det fordi jeg er en ekspert på pedagogikk, men heller som far og programmerer. Jeg har også interesse for informasjonflyt og arbeids/læringsprosesser, noe som er svært relevant i denne saken.
"Datamaskiner med enkel tekstbehandling er brukbare enten de er tre, ti eller tyve år gamle. En del av dem er gratis - for skriving og lesing holder det å ha en datamskin med lese - og skriveprogram, og man trenger ikke internett"
Dette avsnittet viser at forskeren neppe kan ha vært særlig involvert i å lære 6-åringer å lese og skrive, ihvertfall på en god stund. Dette vil ikke virke i praksis fordi det tar ikke hensyn til informasjonsflyten i det å lære det å lese og skrive. Det er en rekke årsaker til det:
Håndskrift har fortsatt stor verdi, selv om omfanget den blir brukt i er mindre. Men hva om man snur litt på forskerens standpunkt, og gir barna frihet til å velge preferert skriveverktøy. Det ville kanskje gitt færre skoletapere og bedre læring? Å skylde på at håndskrift skaper skoletapere, av spesiellt gutter, er en fallitterklæring i seg selv og da særlig mot guttene. Jeg heller mot at det er skolesystemet, og ikke eleven eller læreren som skaper tapere.
Akkurat som Gutenberg ikke har erstattet håndskrift, vil nok ikke digitalisering gjøre det heller. Digitalisering vel heller erstatte Gutenberg tror jeg. Det spørs om ikke forskeren heller ikke ikke har oppdaget touch-skjermen. Den kan gi håndskrift en renessanse men på et annet medium enn på papir. Men igjen: da er man underlagt teknologileverandørenes regime for bruk av teknologien.
En forsker har nemlig kommet frem til at barn ikke bør kaste bort tiden på å lære håndskrift. Slik kan det jo se ut med digitale utviklingen ikke sant?
Jeg er ikke så sikker, og til forsker å være synes jeg han har liten innsikt. Sier jeg som er selveste überkløna på håndskrift. Jeg sier ikke det fordi jeg er en ekspert på pedagogikk, men heller som far og programmerer. Jeg har også interesse for informasjonflyt og arbeids/læringsprosesser, noe som er svært relevant i denne saken.
"Datamaskiner med enkel tekstbehandling er brukbare enten de er tre, ti eller tyve år gamle. En del av dem er gratis - for skriving og lesing holder det å ha en datamskin med lese - og skriveprogram, og man trenger ikke internett"
Dette avsnittet viser at forskeren neppe kan ha vært særlig involvert i å lære 6-åringer å lese og skrive, ihvertfall på en god stund. Dette vil ikke virke i praksis fordi det tar ikke hensyn til informasjonsflyten i det å lære det å lese og skrive. Det er en rekke årsaker til det:
- Uten noen måte for å eleven å formidle arbeidet sitt, må læreren sitte hos hver elev for å gi god og konstruktiv tilbakemeldinger på arbeidet
- Enten må lekser som involverer skriving kuttes ut, eller så må 6-åringer ha med seg et lagringsmedium til og fra skolen. 6-åringer har en tendens til å surre bort minnepinner, eller saften i drikkeflasken ødelegger den.
- Teknologien er et kompliserende element, men den blir gradvis bedre. Først må man kvitte seg meg tekstbehandlere som Word, som er helt ubrukelige for en 6-åring. Det er heller ikke alle lærere som er like oppegående på hverken tekstbehandlere eller digital informasjonsflyt.
- Gamle datamaskiner er som gamle biler: de virker dårlig og krever mer vedlikehold.
- Å lære seg å skrive er en utviklende og kreativ prosess. Den passer ikke alle like godt, men for noen er veldig god. Kanskje blir de som ikke får lære håndskrift skoletapere når de blir tvingt til å bruke tekstbehandlere med forstyrrende mye funksjonalitet?
- Det vil være langt frem før teknologien virkelig kan erstatte papir. De fleste av oss er avhengig av å kunne skrive små beskjeder. Til jul skriver vi personlige hilsninger på julepakkene osv. Jeg sier ikke at dette vil endre seg (det vil jo det), men det vil ta lang tid.
- Blyant og papir har fortsatt noen fordeler når det kommer til kreativitet og kunstnerisk frihet. Selv om digitale verktøy har mange fordeler, blir man også begrenset til funksjonaliteten verktøyene har. Jo mer avanserte verktøy, jo brattere læringskurve. For å bruke et anekdotisk bevis så ble ideen til Twitter unnfanget på papir.
Håndskrift har fortsatt stor verdi, selv om omfanget den blir brukt i er mindre. Men hva om man snur litt på forskerens standpunkt, og gir barna frihet til å velge preferert skriveverktøy. Det ville kanskje gitt færre skoletapere og bedre læring? Å skylde på at håndskrift skaper skoletapere, av spesiellt gutter, er en fallitterklæring i seg selv og da særlig mot guttene. Jeg heller mot at det er skolesystemet, og ikke eleven eller læreren som skaper tapere.
Akkurat som Gutenberg ikke har erstattet håndskrift, vil nok ikke digitalisering gjøre det heller. Digitalisering vel heller erstatte Gutenberg tror jeg. Det spørs om ikke forskeren heller ikke ikke har oppdaget touch-skjermen. Den kan gi håndskrift en renessanse men på et annet medium enn på papir. Men igjen: da er man underlagt teknologileverandørenes regime for bruk av teknologien.
Thursday, October 20, 2011
Wednesday, October 19, 2011
Fra sjaman til produksjon
I Norge bruker vi mer penger enn de fleste andre land på helsevesenet. Fra politikerhold får vi gjerne høre at vi har et førsteklasses helsevesen. Allikevel får vi nå daglig historier om ansatte og pasienter som ikke kjenner seg igjen i denne beskrivelsen. Hvordan kan man ha så ulik virkelighetsoppfattelse? Jeg tror det skyldes at man ikke snakker om det samme. Man kan ha den beste kompetansen, teknologi og bygninger, men allikevel feile når tjenestene skal utføres.
Det å hjelpe en annen person gjennom sykdom har lange tradisjoner, og har opprinnelse i stammenes medisinmenn. Mye har skjedd på veien til det helsevesenet vi har i dag, og det skal vi være glade for. Men jeg tror enkelte grunnleggende egenskaper ved det å hjelpe kan ha blitt glemt i det jeg vil kalle industrialisering av helsetjenestene.
Når helsevesenet skal hjelpe et individ til å bli frisk krever det tett samarbeid mellom alle involverte slik at pasienten skal kunne vende tilbake til et mest mulig normalisert liv. Helsevesenet skal yte en tjeneste hvor selve "produktet" (pasienten) er en viktig deltager. Ingen pasienter og sykdomsforløp er helt like, så helsevesenet må kunne håndtere variasjon i råvaren (pasienten og hans/hennes tilstand). Syke mennesker vet sjelden hva de selv trenger, og det er krevende å gi dem den behandling som vil være mest effektiv, human og hensiktsmessig i hvert enkelt tilfelle.
Helsevesenet er blitt svært komplisert av flere årsaker. Teknologi og avansert medisin krever spesialkompetanse. Pasientgrunnlaget er større og vi lever lengre. Alt i alt er vi mange fler som får flere typer behandling enn tidligere. Mange behandlinger strekker seg over lang tid, med ulike oppfølgingsrutiner i etterkant.
Før jeg går videre med hvilke utfordringer som jeg tror blir undervurdert vil jeg bruke et eksempel fra restaurantbransjen for illustrere. For å kunne yte førsteklasses service kreves det også tett samarbeid for at kunden skal bli fornøyd. På en førsteklasses restaurant er det mange faktorer som spiller inn på sluttresultatet. Informasjon om mat og vin må kommuniseres riktig gjennom alle. Når det er få involverte er mulighetene for at det glipper liten
a) Enkel flyt hvor ansvar er tydelig og med lav kompleksitet
b) Kompleks flyt hvor ansvar er mer utydelig og hvor det kan glippe i informasjonsutveksling
De som har sett TV-programmet "Hellstrøm rydder opp" vil kjenne igjen problemet. Når det svikter i kommunikasjonen rakner det, og kunden får ikke det han kom til restaurenten for. Kresne restaurantgjester forventer det som syke mennesker ikke vet de skal etterspørre. Men begge må få det uten at de skal behøve å etterspørre alt i detalj.
Tegningene over illustrerer et også annet poeng. I a) vil kelneren og kokken raskere lære å kjenne gjesten og preferansene hans/hennes. I b) vil læring underveis i prosessen være bortimot umulig. I tilfelle a) vil man raskt kunne lære av feil og korrigere, mens i tilfelle b) er sjansen for å repetere feil mye større. Tilfelle b) må nødvendigvis støtte seg på rutiner enn kunnskap om hver enkelt gjest. Det som da ofte skjer er at gjesten må etterspørre samme ting flere ganger, som en våken kelner hadde sett uten at gjesten spurte overhodet. Resultatet er høyere ressursbruk (kostnader) og dårligere service.
Oppdatering, glemte:
Legg merke til at jeg bevisst har latt være å tegne piler mellom kelnerne.
Når det rakner vil alle involverte bli stresset og være misfornøyde. Når det gjelder helse så har dette mer fatale konsekvenser enn at restaurantgjesten blir sur. Hvis pasientene ikke får det ettersyn og oppfølging behandlingen sykdsomforløpet krever, vil sykdommen kunne forverres eller det tilkommer ytterligere komplikasjoner. Resultatet er gjerne lengre og mer kostbart sykdomsforløp. Det er ikke bra for hverken pasienten eller samfunnet som bekoster behandlingen.
Det er ikke tilfeldig hvordan man organiserer helsevesenet. På grunn av spesialisering og fordi et sykdomsforløp ofte består av mange faser er det svært viktig at det ikke glipper i overgangene. I det moderne helsevesenet spiller IT en svært viktig rolle her. Dersom IT-systemene og organisasjonen er i utakt er helheten (helsevesenet som system) nødt til å feile som en konsekvens. Store omorganiseringsprosesser er svært sårbare, men slike problemer finnes i norsk helsevesen også uavhengig av endringer.
Det virker som om konsulentene, byråkratene og økonomene har fått regjere organisering og rammer i helseforetakene. Det medisinfaglige har spilt en underordnet rolle i foretakene i designet av organisasjon og flyten. Nøkkelen til å redusere kostnadene og forbedringer i tjenestene ligger medisinfaglig kunnskap og nært samarbeid med pasienten. Budsjetter, rapporter og kontrollrutiner setter kun rammer og begrenser hvordan dette kan skje. Uten en full forståelse av hvordan dette henger sammen, snakker man ikke om de samme tingene. En sykehusavdeling kan være best på å holde budsjettet, men allikevel ha høy forekomst av feil som forlenger hver enkelt pasients opphold. Dette påvirker igjen ventelistene for planlagte behandlinger. Dette fordi finansiering er bygget opp ved DRG-koder som gir inntekter uavhengig antall pasienter som blir friske. Det viktigste insentivet som ville gitt pasienten og samfunnet størst verdi er det helseforetakene styrer etter.
Min oppfatning er at de ansatte er kompetente og motiverte, men de må kjempe i mot et system (tidsfrister, organisering, budsjetter, rutiner og IT-systemer) som ikke virker etter hensikten.
Anbefalt lesning:
Policy zombie
Fra hver sin planet
Why do we believe in economies of scale?
Anbefalt lesning:
Policy zombie
Fra hver sin planet
Why do we believe in economies of scale?
Tuesday, October 11, 2011
Fremtidens energi eller for godt til å være sant?
Jeg har ikke nok kunnskap om temaet kald fusjon, og jeg ser mange av de ivrigste forkjemperne også har endel andre rare ting på agendaen. Men en italiensk professor og oppfinner, Andrea Rossi, er i ferd med å industrialisere et veldig vitenskapelig omdiskutert fenomen: kald fusjon.
Jeg skal ikke påstå at dette er løsningen på verdens energiproblemer, ei heller at akkurat dette fungerer. Men motforestillingene stilner rundt teknologien, bortsett fra en blogger. Kritikken går først og fremst på hvorvidt metodene som benyttes er holdbare. Det finnes artikkelkommentarer rundt omkring som sier dette er skapt av en reaksjon mellom hydrogenperoksid og nikkel, men de fleste forskere som har kommentert prosjektet så langt mener at en kjemisk reaksjon ikke kan produsere så mye energi.
Jeg visste ikke om E-Cat da jeg skrev posten Oljehuer, men kanskje var det bingo. Stillheten i norske medier er påtagende, spesiellt hos Teknisk Ukeblad. TU Redaksjonen er har neppe gått neppe glipp av Ny Tekniks interesse for E-Cat og kjører akkurat nå en sak hvor E-Cat kan være en løsning (om Rossi holder det han lover). Se videoen og vurder selv.
Som Aftenposten skriver: Oljebransjen får håpe Rossi ikke vet hva han driver med. Men hva når en oppfinner ikke tar feil og kommer med noe som konkurerer med fossil energi? Jeg følger ihvertfall med på hvor dette bærer hen.
Poenget mitt her er hvorfor så stille rundt noe så kontroversiellt men også stort potensial? Dette konseptet er kontroversiellt på flere måter:
Litt flere artikler om temaet:
E-Cat Test Validates Cold Fusion Despite Challenges
Ny Tekniks målinger fra testen 6.10.2011
Data Indicates That Rossi’s October 6th E-Cat Demonstration Showed Nuclear Reaction
Noted Scientists From Around The World Came To See If The E-Cat Is For Real?
The E-Cat (Energy Catalyser) Mystery (hvor er business caset?)
E-Cat Open Blog
Are we on the Brink of an Energy Revolution? Andrea Rossi to Build 1MW Power Plant
Cheap power: An overnight revolution, CIO Magazine
Here are the analyses of the latest E-cat test, Ny Teknik 21.10.2011
Jeg skal ikke påstå at dette er løsningen på verdens energiproblemer, ei heller at akkurat dette fungerer. Men motforestillingene stilner rundt teknologien, bortsett fra en blogger. Kritikken går først og fremst på hvorvidt metodene som benyttes er holdbare. Det finnes artikkelkommentarer rundt omkring som sier dette er skapt av en reaksjon mellom hydrogenperoksid og nikkel, men de fleste forskere som har kommentert prosjektet så langt mener at en kjemisk reaksjon ikke kan produsere så mye energi.
Jeg visste ikke om E-Cat da jeg skrev posten Oljehuer, men kanskje var det bingo. Stillheten i norske medier er påtagende, spesiellt hos Teknisk Ukeblad. TU Redaksjonen er har neppe gått neppe glipp av Ny Tekniks interesse for E-Cat og kjører akkurat nå en sak hvor E-Cat kan være en løsning (om Rossi holder det han lover). Se videoen og vurder selv.
Poenget mitt her er hvorfor så stille rundt noe så kontroversiellt men også stort potensial? Dette konseptet er kontroversiellt på flere måter:
- Vitenskapelig så er det ulike meninger om kald fusjon
- Teknologien kan senke prisen på energi så mye at utvinning av fossilt brennstoff ikke lønner seg
- Land som i dag ikke har tilgang på energi til at samfunnet kan utvikles kan få rikelig tilgang på billig energi.
Litt flere artikler om temaet:
E-Cat Test Validates Cold Fusion Despite Challenges
Ny Tekniks målinger fra testen 6.10.2011
Data Indicates That Rossi’s October 6th E-Cat Demonstration Showed Nuclear Reaction
Noted Scientists From Around The World Came To See If The E-Cat Is For Real?
The E-Cat (Energy Catalyser) Mystery (hvor er business caset?)
E-Cat Open Blog
Are we on the Brink of an Energy Revolution? Andrea Rossi to Build 1MW Power Plant
Cheap power: An overnight revolution, CIO Magazine
Here are the analyses of the latest E-cat test, Ny Teknik 21.10.2011
Wednesday, October 5, 2011
Systemsthinking explained
Eksempel: Kjøleskapet ditt er et system. Når du putter noe inn eller tar noe ut, påvirker du systemet. Termostaten vil merke en endring og sørge for at systemet bringes tilbake til likevekt (normaltilstand) ved å gi beskjed til motoren om å iverksette nedkjøling.
En organisasjon er et komplekst system. Når det utsettes for endringer vil evnen til å reagere være avhengig av hva som måles og tilgjengelige virkemidle som kan benyttes.
Vil du vite mer om hvordan systems thinking kan hjelpe deg til å forstå og forbedre din organisasjon eller praktisk problemløsning? Her er noen startpunkter:
The Lean Toolhead Collection
En organisasjon er et komplekst system. Når det utsettes for endringer vil evnen til å reagere være avhengig av hva som måles og tilgjengelige virkemidle som kan benyttes.
Vil du vite mer om hvordan systems thinking kan hjelpe deg til å forstå og forbedre din organisasjon eller praktisk problemløsning? Her er noen startpunkter:
The Lean Toolhead Collection
Tuesday, October 4, 2011
Haier og dinosaurer
Haiene og dinosaurene rådet hvert sitt domene, men bare den ene arten overlevde. Haiene er tilpasningsdyktige, alltid sultne og perfeksjonerte. Dinosaurene regjerte med sin styrke, men taklet ikke endringer i sitt miljø. Hva som skjedde med dinosaurene er ikke så viktig her; vi kan studere sukseeen istedet. Hva kan vi lære av det i kontekst av forretningsmodeller for informasjonstjenester.
Massemedia har regjert som informasjonsleverandører gjennom ett århundre. Så kom internett og WWW. Informasjon begynte å ta nye veier, utenom de etablerte mediene. Brorparten av massemediene står fortsatt og ser på at forretningen smuldrer bort, uten at de endrer forretningsmodellene. Forretningsmodellene deres er utviklet i en tid med fysisk distribusjon, og hvor man kunne regulere markedet og prisnivået med tilbud. Dette temaet er aktuellt i forbindelse med revidering av Åndsverksloven. Se f.eks. TV2s høringsuttalse
Massemedia har regjert som informasjonsleverandører gjennom ett århundre. Så kom internett og WWW. Informasjon begynte å ta nye veier, utenom de etablerte mediene. Brorparten av massemediene står fortsatt og ser på at forretningen smuldrer bort, uten at de endrer forretningsmodellene. Forretningsmodellene deres er utviklet i en tid med fysisk distribusjon, og hvor man kunne regulere markedet og prisnivået med tilbud. Dette temaet er aktuellt i forbindelse med revidering av Åndsverksloven. Se f.eks. TV2s høringsuttalse
Informasjonsteknologi
Informasjon og og teknologi. Tilbud og etterspørsel.
Før internett var forbrukerne prisgitt det utvalget av media som var tilbudt. Tilbudet var nok påvirket av etterspørsel, men det var en relativt tung oppgave å fylle etterspørsel etter nye genre og formater. Det var i hovedsak forbeholdt de etablerte eller fryktøse gründere. Internett i hjemmet, billige og bærbare datamaskiner har endret bildet radikalt. Forholdet mellom tilbud og etterspørsel er mye mer dynamisk, og foregår i mye større grad på konsumentens premisser.
Massemedia har i liten grad fylt ny etterspørsel med nye tilbud på egenhånd. Med internett har konsumentene i mye større grad vist veien. Konsumentene står for etterspørsel, men tilbyr også innhold. Den nye rollen prosumer (en kontraksjon av produsent-konsument) er et resultat av internett, men er det egentlig genuint nytt? Har ikke mennesker fortalt hverandre historier og overbringt kultur rundt leirbålet lenge før radio, TV, film og internett? Selvfølgelig har vi det. Forrige århundre var en unntaksttilstand fra det normale, slik det også var da bøker kun var skrevet på latin. Det skapte også en ubalanse i ytringsfriheten.
For å kunne møte etterspørsel, må tilbudet tilpasses. I den digital tidsalder venter ikke konsumenten på at andre skal lage et tilbud. Vi gjør det selv. For oss som kan programmere finnes et vell av muligheter og verktøy. Åpen kildekode gjør at vi kan velge mellom en rekke byggeklosser for å lage nye tjenester, som gjerne komponerer informasjon fra prosumers og andre informasjonskilder. At ikke de etablerte aktørene har valgt å møte etterspørsel med tilbud er mangel på blikk for nye forretningsmuligheter. De har tilgang på nøyaktig de samme verktøyene, og har i tillegg fordel av å sitte på ettertraktet innhold. Kompetanse og lærdom som er bygget opp kan benyttes. Spotify og WiMP er ypperlige eksempler på at slike initiativ som faktisk har stor suksess.
Istedet for å gripe mulighetene, peker de store aktørene på konsumentene som synderen når inntektene går ned. Det er verdt å merke seg at det er distribusjonsleddet, gjerne de mest kommersielle, som fronter tiltak for å begrense konsumentens muligheter og straffe de som overtreder Åndsverksloven. De står ofte i mellom de som produserer og konsumentene, hvor forretningsmodellen er fortjeneste på distribusjon. Denne konstellasjonen blir mer og mer kunstig. Den har blitt en anakronisme, altså prehistorisk overlevevning fra en tid hvor informasjon ble distribuert fysisk.
Med fysisk distribusjon ga det mening å ta betalt per solgte kopi. Jeg betaler for en avis, men kan velge å legge den igjen på bussen slik at andre kan lese den. Med digital informasjon gir det liten mening å betale for kopier. Det gir mening å betale for digitale tjenester. Jo mer attraktive tjenester jo mer vil jeg bruke dem og desto høyere pris er jeg villig til å betale. Dette bør være lett gjenkjennelig fra tjenesteproduksjon som hotell og restaurant.
Informasjons spiller en vesentlig rolle i ethvert samfunn. Et moderne demokratisk informasjons- og industrisamfunn er ikke noe unntak. Informasjon spiller en viktigere rolle enn noensinne for at det skal kunne videreutvikle seg. Informasjon er grunnleggende for kritiske prosesser som innovasjon, verdiskaping og maktfordeling. Begrenses informasjonsflyten begrenses også disse prosessene, noe som er svært uheldig.
Når de store medieaktørene setter seg på bakbeina, og allierer seg med makten om å overvåke folket og konsumentene bør varsellampene blinke. Ingen av disse samfunnsaktørene bør ha makt over folket. Derfor bør de heller ikke samle inn data mot konsumenter og borgere med den hensikt å kunne straffe. Jeg skal ikke dvele ved myndighetenes ønske om å lagre trafikkdata om oss her, men konsentrere meg om media.
Når media ber om midler til å holde på sine utdaterte og lite tilpasningsdyktige forretningsmodeller, og som strider mot veletablerte og anerkjente demokratiske- og rettsstatsprinsipper skal vi ikke gi dem det. De burde selv være de første til å se problemet, men budsjettet står nok sterkere enn samfunnsoppgavene i styrerommet. Vil de absolutt gå ned med flagget til topps, så la dem heller det enn å gi dem midler de ikke skal ha tilgang på i en rettsstat. Kreativitet, tilbud og etterspørsel vil uansett fylle tomrommet etter dem. Ikke sett igang en dårlig utgave av Jurassic Park med slitne dinosaurer i hovedrollen.
Jeg har ett råd å gi de aktører som roper på overvåkingstiltak på grunn av sviktende forretningsmodeller. Drep de tjenestene som ikke er lønnsomme. Start konkurrerende tjenester. Ikke vent å se.
PS! Twitter (norsk:kvittre) må være det mest velvalgte navn på en publiseringstjeneste jeg vet om. Fuglene er det eneste gjenlevende dinosaurene, og det er svært tilpasningsdyktige.
Monday, October 3, 2011
Trykk på en knapp etterforskning Thorgrim Eggen?
Jeg vet ikke hva slags beveggrunner Thorgrim Eggen har for å si følgende:
Men - hell i uhell - datalagringsdirektivet er det verktøyet som trengs for å etterforske og avslutte slike saker. Det handler om noen tastetrykk. Den stressede politibetjenten trenger ikke engang å løfte telefonrøret.
Det jeg imidlertidig vet er at det ikke er så enkelt. For det første så inngikk Høyre og Arbeiderpartiet et forlik som krever minimum4 års strafferamme Rettelse: 2 år ref: §390a for å kunne hente ut IP-adresser, mot dagens praksis som kun krever godkjennelse av Post- og Teletilsynet. Altså vil IP-adresser være utilgjengelig i de aller fleste, kanskje 100%, av alle sjikanesaker. Eggens lettvinte uttalelser blir dermed en hån mot de som forventer at Datalagringsdirektivet skal sette Politiet bedre i stand til å etterforske bl.a. sjikanesaker.
Sjikanesaker har ikke høy prioritet i utgangspunktet. Det er sikkert mange årsaker til det. Ressurser er en årsak. Forliket mellom Høyre og Arbeiderpartiet vil krever enda mer ressurser fordi man må gå via domstol. Vil da flere sjikanesaker bli etterforsket? Jeg bare spør.
For det andre vil etterforskning av kriminalitet aldri være noen tastetrykk. Det er ganske tidkrevende å innhente ulike logger, analysere og sammenstille data. Vi vet at Politiet ikke har allverdens digital kompetanse i utgangspunktet. Mer data hjelper ikke Politiet med dette.
Det bringer meg over på 3dje punkt: Vi trenger ikke 6 mnd data for å etterforske sjikanesaker overhodet. Dersom sjikane er et prioritert problem, burde man sikre nødvendige logger på langt kortere tid enn det. Dessuten vil neste generasjon IP-adresseringsregime (IPv6) medføre at adressene blir så og si permanente. Det jobbes på spreng for å få dette implementert, siden adresserommet til IPv4 er iferd med å tømmes.
Mitt 4jde ankepunkt mot Eggens uttalelse: De aller fleste netttjenester hvor sjikane fremkommer ligger utenfor Norsk jurisdiksjon. Politiet kan glemme å få tak i nødvendig informasjon, eller det vil være så kostbart et det neppe vil bli utført.
Så Thorgrim Eggen: før du uttaler deg om et slikt tema, er det lurt å sjekke litt først. Du burde vite bedre, og dette viser en pinlig liten innsikt i en sak som er alvorlig for demokratiet og mindretallet det er ment å beskytte.
Men takk for at du fikk luftet dette Eggen. Jeg tror nemlig det ikke er bare du som går rundt i den villfarelsen at Datalagringsdirektivet skal bidra til oppklaring av saker som i dag henlegges. Disse misforståelsene er dessverre ganske utbredt også blant samfunnets beslutningstagere.
Les også
Datalagringsdirektivet - ingen god idé.
Kontroll av en virkelighet som ikke finnes
Beslutninger, makt og ansvar: When in doubt, don't
Men - hell i uhell - datalagringsdirektivet er det verktøyet som trengs for å etterforske og avslutte slike saker. Det handler om noen tastetrykk. Den stressede politibetjenten trenger ikke engang å løfte telefonrøret.
Det jeg imidlertidig vet er at det ikke er så enkelt. For det første så inngikk Høyre og Arbeiderpartiet et forlik som krever minimum
Sjikanesaker har ikke høy prioritet i utgangspunktet. Det er sikkert mange årsaker til det. Ressurser er en årsak. Forliket mellom Høyre og Arbeiderpartiet vil krever enda mer ressurser fordi man må gå via domstol. Vil da flere sjikanesaker bli etterforsket? Jeg bare spør.
For det andre vil etterforskning av kriminalitet aldri være noen tastetrykk. Det er ganske tidkrevende å innhente ulike logger, analysere og sammenstille data. Vi vet at Politiet ikke har allverdens digital kompetanse i utgangspunktet. Mer data hjelper ikke Politiet med dette.
Det bringer meg over på 3dje punkt: Vi trenger ikke 6 mnd data for å etterforske sjikanesaker overhodet. Dersom sjikane er et prioritert problem, burde man sikre nødvendige logger på langt kortere tid enn det. Dessuten vil neste generasjon IP-adresseringsregime (IPv6) medføre at adressene blir så og si permanente. Det jobbes på spreng for å få dette implementert, siden adresserommet til IPv4 er iferd med å tømmes.
Mitt 4jde ankepunkt mot Eggens uttalelse: De aller fleste netttjenester hvor sjikane fremkommer ligger utenfor Norsk jurisdiksjon. Politiet kan glemme å få tak i nødvendig informasjon, eller det vil være så kostbart et det neppe vil bli utført.
Så Thorgrim Eggen: før du uttaler deg om et slikt tema, er det lurt å sjekke litt først. Du burde vite bedre, og dette viser en pinlig liten innsikt i en sak som er alvorlig for demokratiet og mindretallet det er ment å beskytte.
Men takk for at du fikk luftet dette Eggen. Jeg tror nemlig det ikke er bare du som går rundt i den villfarelsen at Datalagringsdirektivet skal bidra til oppklaring av saker som i dag henlegges. Disse misforståelsene er dessverre ganske utbredt også blant samfunnets beslutningstagere.
Les også
Datalagringsdirektivet - ingen god idé.
Kontroll av en virkelighet som ikke finnes
Beslutninger, makt og ansvar: When in doubt, don't
Saturday, October 1, 2011
Oljehuer
Så ble det funnet mye olje i Nordsjøen. Alle er happy. Vel ikke alle. Jeg trekker på skuldrene, og innser at det jeg fryktet ville skje faktisk skjedde. Hvordan kan jeg si det? Sånn rent bortsett fra at Lundin knuste konkurrentene ved å gjøre ting anderledes er det visse muligheter for at funnet vil spille liten rolle. I værste fall kan det bli en hemsko for Norge. Men man skal være forsiktig med å spå fremtiden så jeg vil ikke trekke noen bastante konklusjoner.
Vi nordmenn lever i en boble for tiden. Mens store deler av verden opplever krise, lever vi omtrent som før. Det skyldes edruelig forvaltning av den rikdommen oljen har gitt oss, og en nogenlunde fornuftig skattepolitkk. Denne boblen gir oss ikke de sterke insentiver til endring slik de som er midt i krisen har. Boblen er selvforsterkende: Jo bedre hjemme og jo værre ute, jo mer selvsikre blir vi.
Energi er en svært sentral ressurs i industrielle og moderne samfunn. Vi trenger energi for å leve, produsere og forflytte. Knapphet på energi skaper ustabilitet. Ustabilitet i energiforsyning er en risikofaktor et samfunn med ansvarlige myndigeter må håndtere. Forbruk av fossilt brennstoff kan med overveiende sannsynlighet sies å ha negativ innvirkning på miljøet.
Verdens største energikonsument, og etterhvert største netto energiimportør USA, er naturlig nok fokusert på stabilitet i energiforsyning. I bilens land er tilgang på energi til å kunne forflytte seg viktig. (Det er ikke tilfeldig at de bruker alle midler på å stabilisere Midt-Østen) Det er viktig for sysselsetting og produksjon. I en tid med økende arbeidsledighet bør det være fokus på sikker energiforsyning, fordi man er ekstra sårbar. Samtidig er transport og produksjon en driver i etterspørselen etter energi. Økning i arbeidsledigheten og fall i produksjon gir lavere etterspørsel etter energi. Både USA og EU jobber intenst med finansproblemer og økning i arbeidsledighet. Foreløpig veier Kina opp for fall i etterspørsel fra våre tradisjonelle kjøpere av vårt sorte gull, oljen. Men våre inntekter fra petroleum er mer sårbar enn på lang tid.
Det er noen ugjendrivelige fakta om petroleum som energikilde:
Dette vil før eller senere stikke hull på boblen vi er inne i. Enten vil krisene ute i verden føre til lavere etterspørsel og dermed lavere pris. Eller så skjer det jeg tror som optimist: Man løser krisen med å innovere. En krise representerer alltid nye muligheter. Det tar litt tid før nye aktører trer frem i asken fra de som gikk under i krisen, men det skjer alltid. Gitt global tilgang på internett vil det dannes nettverk på tvers av landegrenser. Lokale arbeidsplasser kan skapes ved å delta i globale kunnskaps- og industrinettverk. Disse nettverkene vil trolig ha en evne til innovasjon og produksjon vi ikke har sett tidligere i historien. En naturlig utvikling er at disse nettverkene vil forsøke å effektivisere produsjon og eliminere risikoer ved etablerte strukturer, siden de er et svar på problemer skapt av nettopp disse strukturene.
Ingenting av dette er kontroversiellt, nytt eller utenkelig. Men jeg savner at det settes i sammenheng med vår petroleumsfinansierte velferd og fremtid. Dersom mitt optimistiske scenario slår til, vil Norges rolle som energileverandør reduseres raskt. Prisen på olje og gass vil falle lenge før ressursene er tomme. Det vil ikke være lønnsomt å utvinne olje fra Nordsjøen. Petroleumsselskapene kan kjempe ved å effektivisere, men de kan ikke vinne den kampen på sikt.
Norges rolle som energieksportør og energiteknologisk leverandør kan raskt bli irrelevant om vi ikke reinvesterer inntektene i nye energikilder. Det må skje i samarbeid med de store konsumentene. Vi har god marin kompetanse, så vi burde være godt rustet til å bidra til innovasjon. Men teknologene blir nå headhuntet av oljeselskapene, og utilgjengelig for innovasjon av nye energikilder. Fremtidens energikilder forsømmes i jakten på marin CO2 lagring og utvinning av mer olje.
Det er svært få organisasjoner som fornyer seg ved å drepe egen virksomhet. De fleste vil forsvare de inntektskilder de har, selv om det til syvende og sist vil føre til deres undergang når det kommer bedre alternativer. Slik ser det ut til å være med de fleste oljeselskaper. Det som er værre er deres sterke politiske påvirkningskraft. De risikerer å dra velferdsstaten, som de har bidratt sterkt til i Norge, med i dragsuget. Men hva gjør vel det for oljehuer som oss. Så lenge det er tilgang på dop, ehh olje, bekymrer ikke det oss eller hva?
Oppdatering:
Energiforsyningsdebatt utenfor boblen
IEA Warns of ballooning world fossile fuel subsides
Are environmental regulations the real constraint on US energy output?
Cold Fusion rears its head as E-cat
E-Cat test styrker varmeproduksjon - NyTeknik
E-Cat test validates Cold Fusion despites Challenges
Slik kan AS Norge tjene mer på tjene mer på energi
Tester mirakelmaskin
NASA Working on LENR
Andrea Rossi answers critics
Slutten på billig energi?
The last Sip
PS! Jeg har ingen forutsetning for å si noe om E-cat virker, men kritikken mot den har stilnet, og tester viser så langt positive resultater.
Vi nordmenn lever i en boble for tiden. Mens store deler av verden opplever krise, lever vi omtrent som før. Det skyldes edruelig forvaltning av den rikdommen oljen har gitt oss, og en nogenlunde fornuftig skattepolitkk. Denne boblen gir oss ikke de sterke insentiver til endring slik de som er midt i krisen har. Boblen er selvforsterkende: Jo bedre hjemme og jo værre ute, jo mer selvsikre blir vi.
Energi er en svært sentral ressurs i industrielle og moderne samfunn. Vi trenger energi for å leve, produsere og forflytte. Knapphet på energi skaper ustabilitet. Ustabilitet i energiforsyning er en risikofaktor et samfunn med ansvarlige myndigeter må håndtere. Forbruk av fossilt brennstoff kan med overveiende sannsynlighet sies å ha negativ innvirkning på miljøet.
Verdens største energikonsument, og etterhvert største netto energiimportør USA, er naturlig nok fokusert på stabilitet i energiforsyning. I bilens land er tilgang på energi til å kunne forflytte seg viktig. (Det er ikke tilfeldig at de bruker alle midler på å stabilisere Midt-Østen) Det er viktig for sysselsetting og produksjon. I en tid med økende arbeidsledighet bør det være fokus på sikker energiforsyning, fordi man er ekstra sårbar. Samtidig er transport og produksjon en driver i etterspørselen etter energi. Økning i arbeidsledigheten og fall i produksjon gir lavere etterspørsel etter energi. Både USA og EU jobber intenst med finansproblemer og økning i arbeidsledighet. Foreløpig veier Kina opp for fall i etterspørsel fra våre tradisjonelle kjøpere av vårt sorte gull, oljen. Men våre inntekter fra petroleum er mer sårbar enn på lang tid.
Det er noen ugjendrivelige fakta om petroleum som energikilde:
- Den er endelig. En gang det vil være så lite igjen at det ikke vil være lønnsomt å utvinne mer
- En god del av oljeressursene befinner seg i ustabile land. Risiko for uteblivende leveranser
- Det er vanskelig å differensiere seg i konkurranse med andre produkter basert på forbruk av fossilt brennstoff. Bilbransjen konvergerer av mange årsaker
Dette vil før eller senere stikke hull på boblen vi er inne i. Enten vil krisene ute i verden føre til lavere etterspørsel og dermed lavere pris. Eller så skjer det jeg tror som optimist: Man løser krisen med å innovere. En krise representerer alltid nye muligheter. Det tar litt tid før nye aktører trer frem i asken fra de som gikk under i krisen, men det skjer alltid. Gitt global tilgang på internett vil det dannes nettverk på tvers av landegrenser. Lokale arbeidsplasser kan skapes ved å delta i globale kunnskaps- og industrinettverk. Disse nettverkene vil trolig ha en evne til innovasjon og produksjon vi ikke har sett tidligere i historien. En naturlig utvikling er at disse nettverkene vil forsøke å effektivisere produsjon og eliminere risikoer ved etablerte strukturer, siden de er et svar på problemer skapt av nettopp disse strukturene.
Ingenting av dette er kontroversiellt, nytt eller utenkelig. Men jeg savner at det settes i sammenheng med vår petroleumsfinansierte velferd og fremtid. Dersom mitt optimistiske scenario slår til, vil Norges rolle som energileverandør reduseres raskt. Prisen på olje og gass vil falle lenge før ressursene er tomme. Det vil ikke være lønnsomt å utvinne olje fra Nordsjøen. Petroleumsselskapene kan kjempe ved å effektivisere, men de kan ikke vinne den kampen på sikt.
Norges rolle som energieksportør og energiteknologisk leverandør kan raskt bli irrelevant om vi ikke reinvesterer inntektene i nye energikilder. Det må skje i samarbeid med de store konsumentene. Vi har god marin kompetanse, så vi burde være godt rustet til å bidra til innovasjon. Men teknologene blir nå headhuntet av oljeselskapene, og utilgjengelig for innovasjon av nye energikilder. Fremtidens energikilder forsømmes i jakten på marin CO2 lagring og utvinning av mer olje.
Det er svært få organisasjoner som fornyer seg ved å drepe egen virksomhet. De fleste vil forsvare de inntektskilder de har, selv om det til syvende og sist vil føre til deres undergang når det kommer bedre alternativer. Slik ser det ut til å være med de fleste oljeselskaper. Det som er værre er deres sterke politiske påvirkningskraft. De risikerer å dra velferdsstaten, som de har bidratt sterkt til i Norge, med i dragsuget. Men hva gjør vel det for oljehuer som oss. Så lenge det er tilgang på dop, ehh olje, bekymrer ikke det oss eller hva?
Oppdatering:
Energiforsyningsdebatt utenfor boblen
IEA Warns of ballooning world fossile fuel subsides
Are environmental regulations the real constraint on US energy output?
Cold Fusion rears its head as E-cat
E-Cat test styrker varmeproduksjon - NyTeknik
E-Cat test validates Cold Fusion despites Challenges
Slik kan AS Norge tjene mer på tjene mer på energi
Tester mirakelmaskin
NASA Working on LENR
Andrea Rossi answers critics
Slutten på billig energi?
The last Sip
PS! Jeg har ingen forutsetning for å si noe om E-cat virker, men kritikken mot den har stilnet, og tester viser så langt positive resultater.
Thursday, September 29, 2011
Det kontantløse samfunn
Finanstilsynet vil øke gebyrene for kontantuttak, slik at det reflekterer kostnadene. Nå er det vel bankkundene som betaler kostnadene uansett, så den er litt tynn i utgangspunktet. Forslaget virker å være fremmet av nærsynte menn i SUV på vei til Aker Brygge, som sikkert betaler for parkeringen med Mastercard.
Men forslaget har en rekke konsekvenser, som god del av våre fremstående politikere ikke ser rekkevidden av. (Jeg mistenker SV for å være litt desperate etter å være moderne, etter et katastrofevalg). Jeg har selv vært med å samle inn penger til ulike formål, f.eks. leirskole for ungene. Siden det faktisk er forbudt å sende med ungene giro hjem med pålegg om innbetaling (noe sikkert bl.a. SV har vært med å vedta), må man altså være kreativ og finne andre inntektskilder. Disse inntektskildene består av frivillig dugnadsarbeid og salg av frukt, kaffe og kaker på foreldremøter.
Leirskolefinansiering er bare et av mange formål som krever innsamling av penger ved hjelp av kontanter. Jeg kan nevne i fleng:
Et av argumentene som blir brukt for å redusere kontant betaling er bussjåførenes sikkerhet. De er utsatt for ran når de har store mengde kontanter i veska. Så når elektronisk billettsystemer er for dårlige, og bl.a. Ruters vilkår er så håpløse som de er, skal man altså fjerne kontanter fordi man ikke klarer å løse det faktiske problemet? Det må byråkrater og politikere til for å foreslå noe sånt... Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte.
Vi kan også dvele litt ved anonymitet. Fjerning av kontanter begrenser anonymitet ved betaling og øker sporing av oss som individer. Det private rom er allerede svært innskrenket som det er. Betalingstransaksjoner er noe som blir tvangslagret på grunn av regnskapsloven, og naturligvis noe myndigetene har tilgang til å sjekke med (og uten) hjemler i ulike lover. Jeg vil argumentere for at det må finnes et anonymt alternativ til registrerte transaksjoner.
Å fjerne kontanter vil ha enorme konsekvenser. Selv om de spiller en mye mindre rolle enn før, fyller de en nisje hvor det kreves høy grad av fleksibilitet. Fjernes kontantene må den verdiforflytning de muliggjør erstattes av noe annet, og det virker svært upraktisk å måtte ty til nettbanken for hver minste ting.
Før eller siden kommer det nok alternativ, og som teknolog (programmerer) er jeg gjerne med på å finne dem og implementere. Men det er gal ende å starte i å jobbe for et kontantløst samfunn når alternativet knapt er påtenkt. Jeg er helt enig med Finansdepartementet når de sier at de ikke vil forsere utviklingen. Jeg kan tenke å se mer på Bitcoin-teknologi som et alternativ til kontanter, men foreløpig ser myndighetene på det som en trussel og da møter moderniseringskåte SVere m.fl. seg selv i døra.
Oppdatering
For mer dybdeinformasjon om hvordan samfunnet, IT og lover virker sammen les disse artiklene:
The Code is the law
Universal credit: guaranteed to fail?
Det kontantløse samfunn
Software styrer i økende grad hvordan samfunnet virker. Et bortfall av kontanter overlater implementasjon av finansiellt lovverk helt og holdent til bankenes IT-systemer. Har vi mistet noe på veien? Skal vi stoppe opp og se om noe av funksjonene kontanter faktisk har må ivaretas på noe måte før vi eventuellt fjerner dem?
Men forslaget har en rekke konsekvenser, som god del av våre fremstående politikere ikke ser rekkevidden av. (Jeg mistenker SV for å være litt desperate etter å være moderne, etter et katastrofevalg). Jeg har selv vært med å samle inn penger til ulike formål, f.eks. leirskole for ungene. Siden det faktisk er forbudt å sende med ungene giro hjem med pålegg om innbetaling (noe sikkert bl.a. SV har vært med å vedta), må man altså være kreativ og finne andre inntektskilder. Disse inntektskildene består av frivillig dugnadsarbeid og salg av frukt, kaffe og kaker på foreldremøter.
Leirskolefinansiering er bare et av mange formål som krever innsamling av penger ved hjelp av kontanter. Jeg kan nevne i fleng:
- Idrettslag baserer seg i stor grad på kontant salg av biletter, kaker, lodd og kioskvarer
- Ungdom som selger avis på dørene
- Frelsesarmeen (kan du tenke deg soldatene med kortleser istedet for gryte?)
- Anonym støtte til ulike formål. Anonymitet er noen ganger avgjørende for liv og helse
- Kollekt i kirken.
Et av argumentene som blir brukt for å redusere kontant betaling er bussjåførenes sikkerhet. De er utsatt for ran når de har store mengde kontanter i veska. Så når elektronisk billettsystemer er for dårlige, og bl.a. Ruters vilkår er så håpløse som de er, skal man altså fjerne kontanter fordi man ikke klarer å løse det faktiske problemet? Det må byråkrater og politikere til for å foreslå noe sånt... Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte.
Vi kan også dvele litt ved anonymitet. Fjerning av kontanter begrenser anonymitet ved betaling og øker sporing av oss som individer. Det private rom er allerede svært innskrenket som det er. Betalingstransaksjoner er noe som blir tvangslagret på grunn av regnskapsloven, og naturligvis noe myndigetene har tilgang til å sjekke med (og uten) hjemler i ulike lover. Jeg vil argumentere for at det må finnes et anonymt alternativ til registrerte transaksjoner.
Å fjerne kontanter vil ha enorme konsekvenser. Selv om de spiller en mye mindre rolle enn før, fyller de en nisje hvor det kreves høy grad av fleksibilitet. Fjernes kontantene må den verdiforflytning de muliggjør erstattes av noe annet, og det virker svært upraktisk å måtte ty til nettbanken for hver minste ting.
Før eller siden kommer det nok alternativ, og som teknolog (programmerer) er jeg gjerne med på å finne dem og implementere. Men det er gal ende å starte i å jobbe for et kontantløst samfunn når alternativet knapt er påtenkt. Jeg er helt enig med Finansdepartementet når de sier at de ikke vil forsere utviklingen. Jeg kan tenke å se mer på Bitcoin-teknologi som et alternativ til kontanter, men foreløpig ser myndighetene på det som en trussel og da møter moderniseringskåte SVere m.fl. seg selv i døra.
Oppdatering
For mer dybdeinformasjon om hvordan samfunnet, IT og lover virker sammen les disse artiklene:
The Code is the law
Universal credit: guaranteed to fail?
Det kontantløse samfunn
Software styrer i økende grad hvordan samfunnet virker. Et bortfall av kontanter overlater implementasjon av finansiellt lovverk helt og holdent til bankenes IT-systemer. Har vi mistet noe på veien? Skal vi stoppe opp og se om noe av funksjonene kontanter faktisk har må ivaretas på noe måte før vi eventuellt fjerner dem?
Wednesday, September 28, 2011
Verdien av informasjon
Informasjonsflyt inngår i omtrent alle verdiskapende prosesser. Hvilken verdi som skapes avhenger av kontekst. Det som er verdiskaping for noen kan til og med være destruktivt for andre. Anonymous og Wikileaks er eksempler for informasjonsflyt, spesialvariant: lekkasje, som kan brukes til å forflytte makt eller gjøre et helt annet budskap kjent. Informasjon er spesiellt kraftig politisk redskap, og det bør ikke overraske noen at den benyttes til det, uavhengig hvordan den er skaffet til veie.
Det heter seg gjerne at i en krig er det første offer sannheten. Dette er også et eksempel på informasjonsflyt som er beregnet på å desinformere, men skape "verdi" for avsenderen. Politikere, markedsførere, media, sladderpressen: Alle bruker informasjon til sitt formål i den hensikt å skape verdi for seg selv, mens det kan like gjerne være destruktivt for andre. Generellt så har informasjonen mer verdi jo mer den reproduseres, selv om det noen ganger etterstrebes et skarpt skille på hvem som får tilgang (eks. miltær etteretning).
Idet informasjon er artikulert, muntlig, skriftlig og særlig digitalt, er den reproduserbar. Digital informasjon er "usynlig" i sin fysiske natur, den kan ikke sees, veies eller høres. Men den har mye større potensiale for reproduksjon enn noen annen form. Datamaskiner og masselagringsenheter er designet for rask og effektiv flytting og reproduksjon, men samtidig er mulighetene for å begrense dette marginale. IT-systemer er i større eller mindre grad sikret, men det skjer stadig vekk at både uvedkommenende og autorisert personell forårsaker at informasjon kommer på avveie.
Svært mye personlig informasjon ligger lagret som forretningsdata hos kommersielle og offentlige tjenesteleverandører. Hvem eier egentlig disse dataene? Hvem skal ha disposisjonsrett? Skal f.eks. myndighetene ha tilgang på personlig informasjon slik de har tilgang på annen informasjon som regnskap hos bedrifter?
Tar vi konsekvensen av dette? Når informasjon er mer flyktig enn noen gang, burde ikke dette reflekteres i lovene våre og hvordan vi omgås informasjon?
Den eneste løsningen på utfordringen er at individet (person eller organisasjon) selv har disposisjonsrett over egen informasjon. Bare slik kan det gjøres en hensiktsmessig risikovurdering av informasjon som lagres. I det noen ekspropierer denne retten er disposisjonsretten brutt. Dersom den som ekspropierer heller ikke tar ansvar når informasjonen kommer på avveie, har opphavet ingen å stille til ansvar.
Det heter seg gjerne at i en krig er det første offer sannheten. Dette er også et eksempel på informasjonsflyt som er beregnet på å desinformere, men skape "verdi" for avsenderen. Politikere, markedsførere, media, sladderpressen: Alle bruker informasjon til sitt formål i den hensikt å skape verdi for seg selv, mens det kan like gjerne være destruktivt for andre. Generellt så har informasjonen mer verdi jo mer den reproduseres, selv om det noen ganger etterstrebes et skarpt skille på hvem som får tilgang (eks. miltær etteretning).
Idet informasjon er artikulert, muntlig, skriftlig og særlig digitalt, er den reproduserbar. Digital informasjon er "usynlig" i sin fysiske natur, den kan ikke sees, veies eller høres. Men den har mye større potensiale for reproduksjon enn noen annen form. Datamaskiner og masselagringsenheter er designet for rask og effektiv flytting og reproduksjon, men samtidig er mulighetene for å begrense dette marginale. IT-systemer er i større eller mindre grad sikret, men det skjer stadig vekk at både uvedkommenende og autorisert personell forårsaker at informasjon kommer på avveie.
Svært mye personlig informasjon ligger lagret som forretningsdata hos kommersielle og offentlige tjenesteleverandører. Hvem eier egentlig disse dataene? Hvem skal ha disposisjonsrett? Skal f.eks. myndighetene ha tilgang på personlig informasjon slik de har tilgang på annen informasjon som regnskap hos bedrifter?
Tar vi konsekvensen av dette? Når informasjon er mer flyktig enn noen gang, burde ikke dette reflekteres i lovene våre og hvordan vi omgås informasjon?
Den eneste løsningen på utfordringen er at individet (person eller organisasjon) selv har disposisjonsrett over egen informasjon. Bare slik kan det gjøres en hensiktsmessig risikovurdering av informasjon som lagres. I det noen ekspropierer denne retten er disposisjonsretten brutt. Dersom den som ekspropierer heller ikke tar ansvar når informasjonen kommer på avveie, har opphavet ingen å stille til ansvar.
Alexander Alvaro, German Member of the European Parliament
Monday, September 26, 2011
Blikk på organisering av offentlige tjenester
Etter å ha vært programmerer i endel år er det en yrkesskade å bli opptatt av informasjonsflyt og organisasjonsdesign, særlig innen tjenesteytende næringer. Jeg har fulgt debattene om lokalsykehusene og sentraliseringen av offentlige tjenester.
I informasjonssamfunnet kan informasjon flyte relativt fritt. Noen ganger for fritt, men det er ikke det viktigste aspektet ved denne posten. Jeg tenker mer på manglende strategi ved omorganisering, sammenslåing og modernisering av store organisasjoner. Elektronisk informasjon er blodet og nervene i en organisasjon.
Omorganiseringer
Ethvert forsøk på å omorganisere vitale organer og lemmer på organisasjonens kropp uten at IT-systemene endres slik at de reflekterer den nye virkeligheten vil måtte medføre svikt i informasjonsflyten. Ikke overraskende går dette ut over pasientene. Manglende oppfølging av pasienter med alvorlige sykdommer må betegnes som alvorlig svikt, men det overrasker ikke. Til det er manglende fokus på informasjonsflyt, tjenestetilbud og brukere (dette problemet gjenspeiles i flere offentlige tjenester) for tydelig. Saksbehandlingsflyter hvor ulike ansvars- og arbeidsoppgaver manifesteres som separate spesialiseringer. Hvordan det er tenkt at slik organisering skal kunne yte gode tjenester effektivt ser det ikke ut til å være fokus på.
Spesialisering
Særlig ille blir det når omorganiseringer medfører funksjonspesialingseringer som splitter opp arbeidsprosessene uten tanke på økt kompleksitet i informasjonsflyt og hvordan tjenesten skal virke. Oppsplitting medfører flere overleveringer av informasjon enn om fagpersonale hadde bredere mandat og ansvarsområder. Spesialisering kompliserer saksbehandling og medfører at flere må åpne, vurdere og konkludere i en og samme sak. Ikke sjelden mangler det informasjon som behøves for at en saken skal kunne endelig besluttes eller sendes videre i funksjonskjeden. Da må ytterligere informasjon innhentes. De enkelte saksbehandlerne holder sine tidsfrister, men for brukeren oppleves det hele som en uendelig prosess man ikke ser enden på.
Sviktende IT-systemer og integrasjoner som ikke fungerer legges til byrden fordi endringer i organisasjon og informasjonsflyt ikke medfører nødvendige endringer i IT-systemene. Kompleksiteten økes mens organisasjonens informasjonsflyt svekkes. Det er ikke rart feilratene blir høye. Når organisasjonen systematisk feiler, fører det til stor etterspørsel fra brukerne som selv må følge opp sakene sine.
Funksjonsspesialisering medfører også ulike lister med saker som skal behandles. Sakene har tidsfrister for behandling, og saksbehandlere i ulike ledd gjør nok så godt de kan for å holde dem. Brukeren er imidlertig mest opptatt av å få svar, innkalling til kontroll osv. Sakenes totale behandlingstid er avhengig av hvor raskt de behandlet gjennom alle leddene. Nå påtrykket i nye saker når systemets metningspunkt vil listene begynne å fylles opp. Det sier seg selv at det blir vanskelig å forutsi total behandlingstid i systemet.
Systemets kapasitet
Man kan allikevel forutsi systemets kapasitet ved å observere det. John Little formulerte en "lov" som kan være nyttig å kjenne til:
Istedet for å utforme organisasjonen for å løse brukernes problemer som tjenestene skal løse, dannes de i PowerPoints bilde med bokser og piler. At tjenestene må fungere i forhold til ulike sykdomsforløp eller løse en persons behov for sosiale støtteordninger som hjelper dem å komme i normalt gjenge igjen er ikke i fokus.
Politkerne kommer gjerne med reformer som svar på ulike samfunnsmessige utfordringer. Reformene kommer med regelverk og prosedyrer, kall det gjerne rammeverk. Det forutsettes at rammeverket brukes nærmest slavisk. Det forventes konformitet fremfor læring og kreativitet. Resultatet er at alle får lik behandling, men systemet blir sløvet ned og blir dårligere til å løse oppgavene.
Arbeiderbevegelsen
Jeg synes det er litt rart at arbeidstagerorganisasjonene godtar oppsplitting av funksjoner og spesialiseringene. Arbeidet blir mer monotont, og gir mer stress siden det alltid er en kø med uløste oppgaver som venter med tilhørende tidsfrister som ofte ikke gir rom for å løse saken helt. Fordi frontlinjen har for lite kunnskap, mangler det gjerne dokumentasjon som må innhentes i senere behandlinger av sakene. Tankene som gjorde industriarbeideren effektiv gjør kunnskapsarbeideren ineffektiv og noen ganger ute av stand til å løse kundens problemer. Arbeiderbevegelsens dype røtter i industrialismen, hvor det var positivt at det kom mer arbeid langs samlebåndet hindrer den i å se problemet. Spesialiseringen (eller byråkratiseringen som er mer riktig betegnelse) gir økt sysselsetting.
Det kreves flere mennesker for å løse sakene, noe som LO generellt setter pris på. Mens det fortsatt behøves folk som kan ta imot brukere på alle kontorer, kreves det nå ytterligere ressurser for spesialiserte funksjoner og transport/informasjonsflyt. Kunnskapen er separert fra førstelinjen, og det gjør systemet lite effektivt for å løse problemer. For LO er industritankegang i kunnskapsyrker naturlig, men det medfører ineffektive organisasjoner som ikke makter å levere det politikerne vedtar at de skal levere og det folk forventer av dem. At arbeiderbevegelsen kjempet mot stressfaktorer og monotont arbeide i industrien, men ikke for kunnskapsarbeidere, og er noe jeg stusser på. Jeg må si jeg har blitt svært skeptisk til de tette båndene mellom Arbeiderpartiet og LO, siden begge ser ut til være blinde for både vår tids problemer og hvordan løse dem med vår tids metoder.
Industri vs tjenesteytende organisasjoner
En markant forskjell mellom industriens samlebånd og kjeder av spesialisert saksbehandling er at i en fabrikk ville man reagert prompte om produksjonflyten stoppet opp eller hadde alvorlige flaskehalser. Med elektronisk informasjon blir man blind, om man ikke studerer flyten av informasjon. Mangelen på reaksjon på at det er stort påtrykk fra brukerne som må følge opp sakene sine selv, viser at det ikke er fokus på hvordan man kan løse sakene riktig og effektivt. Det viser også man ikke ser på slik etterspørsel som en svikt i seg selv. Høy etterspørsel som følge av at tjenesten ikke virker, krever merarbeid og mer ressurser. Det er en leders oppgave å studere organisasjonen og gjøre noe med problemer som oppstår. Lederne i offentlige organisasjoner må få ansvar og mandat slik at de blir i stand til å se problemene og løse dem. Dette skjer ikke gjennom reformer, budsjettprosesser og styreromsvedtak, men hver dag i den daglige driften. Det er en kontinuerlig prosess.
Alle disse faktorene, og sikkert mange andre, spiller inn når prosessene som skal modernisere de offentlige tjenestene, men det får lite fokus. Siden reaksjonen på problemer som oppstår gjerne er mer rutiner, mer budsjettkontroll og mer spesialisering vil effekten trolig bli enda sterkere i tiden som kommer. Ved nyttår skal samarbeidsreformen tre i kraft. Jeg tror systemene er dårlig forberedt på endringene og jeg er spent på hvordan dette vil arte seg. Samarbeidsreformen er et svar på eldrebølgen. Vi vil behøve effektive offentlige tjenester som kan behandle brukerne humant. Jeg tror vi går i feil retning.
Det finnes ikke noe fasitsvar, og det er litt av poenget mitt, på hvordan man løser slik problemer. Men det finnes lærende organisasjoner. For at offentlige tjenester skal kunne utvikle og forbedre seg i henhold til vedtak fattet av Stortinget må de få muligheten til å lære. Det er ikke bygget inn læringssløyfer i systemene; det forventes konformitet i et system som ikke virker. Noen må kaste kortene, slik at det blir mulig å dele dem ut på nytt.
Oppdatering
Hvis noen lurer på hvordan disse tingene manifesteres i offentlige tjenester i Norge, les disse kronikkene:
Det vanstyrte sykehus
Aldri meir 22. juli
Truer med oppsigelser
Slakter journalsystem på Ullevål: - Kan være farlig
Er hyppige politiske kursendringer riktig medisin?
Oppsigelser på sykehus
Killer targets
Brennpunkt - NAV: Diagnose mens du venter
Mønsteret i årsakene til at offentlige tjenester sliter og yter dårligere er etterhvert ganske tydelige.
Oppdatering II: Alternativ tenkning rundt organisering og styring
Lean Knowledge work
Problems like This Should be the Focus of “Lean Government”
The Lean Toolhead collection
Det regelstyrte samfunn
I informasjonssamfunnet kan informasjon flyte relativt fritt. Noen ganger for fritt, men det er ikke det viktigste aspektet ved denne posten. Jeg tenker mer på manglende strategi ved omorganisering, sammenslåing og modernisering av store organisasjoner. Elektronisk informasjon er blodet og nervene i en organisasjon.
Omorganiseringer
Ethvert forsøk på å omorganisere vitale organer og lemmer på organisasjonens kropp uten at IT-systemene endres slik at de reflekterer den nye virkeligheten vil måtte medføre svikt i informasjonsflyten. Ikke overraskende går dette ut over pasientene. Manglende oppfølging av pasienter med alvorlige sykdommer må betegnes som alvorlig svikt, men det overrasker ikke. Til det er manglende fokus på informasjonsflyt, tjenestetilbud og brukere (dette problemet gjenspeiles i flere offentlige tjenester) for tydelig. Saksbehandlingsflyter hvor ulike ansvars- og arbeidsoppgaver manifesteres som separate spesialiseringer. Hvordan det er tenkt at slik organisering skal kunne yte gode tjenester effektivt ser det ikke ut til å være fokus på.
Spesialisering
Særlig ille blir det når omorganiseringer medfører funksjonspesialingseringer som splitter opp arbeidsprosessene uten tanke på økt kompleksitet i informasjonsflyt og hvordan tjenesten skal virke. Oppsplitting medfører flere overleveringer av informasjon enn om fagpersonale hadde bredere mandat og ansvarsområder. Spesialisering kompliserer saksbehandling og medfører at flere må åpne, vurdere og konkludere i en og samme sak. Ikke sjelden mangler det informasjon som behøves for at en saken skal kunne endelig besluttes eller sendes videre i funksjonskjeden. Da må ytterligere informasjon innhentes. De enkelte saksbehandlerne holder sine tidsfrister, men for brukeren oppleves det hele som en uendelig prosess man ikke ser enden på.
Sviktende IT-systemer og integrasjoner som ikke fungerer legges til byrden fordi endringer i organisasjon og informasjonsflyt ikke medfører nødvendige endringer i IT-systemene. Kompleksiteten økes mens organisasjonens informasjonsflyt svekkes. Det er ikke rart feilratene blir høye. Når organisasjonen systematisk feiler, fører det til stor etterspørsel fra brukerne som selv må følge opp sakene sine.
Funksjonsspesialisering medfører også ulike lister med saker som skal behandles. Sakene har tidsfrister for behandling, og saksbehandlere i ulike ledd gjør nok så godt de kan for å holde dem. Brukeren er imidlertig mest opptatt av å få svar, innkalling til kontroll osv. Sakenes totale behandlingstid er avhengig av hvor raskt de behandlet gjennom alle leddene. Nå påtrykket i nye saker når systemets metningspunkt vil listene begynne å fylles opp. Det sier seg selv at det blir vanskelig å forutsi total behandlingstid i systemet.
Systemets kapasitet
Man kan allikevel forutsi systemets kapasitet ved å observere det. John Little formulerte en "lov" som kan være nyttig å kjenne til:
Istedet for å utforme organisasjonen for å løse brukernes problemer som tjenestene skal løse, dannes de i PowerPoints bilde med bokser og piler. At tjenestene må fungere i forhold til ulike sykdomsforløp eller løse en persons behov for sosiale støtteordninger som hjelper dem å komme i normalt gjenge igjen er ikke i fokus.
Politkerne kommer gjerne med reformer som svar på ulike samfunnsmessige utfordringer. Reformene kommer med regelverk og prosedyrer, kall det gjerne rammeverk. Det forutsettes at rammeverket brukes nærmest slavisk. Det forventes konformitet fremfor læring og kreativitet. Resultatet er at alle får lik behandling, men systemet blir sløvet ned og blir dårligere til å løse oppgavene.
Arbeiderbevegelsen
Jeg synes det er litt rart at arbeidstagerorganisasjonene godtar oppsplitting av funksjoner og spesialiseringene. Arbeidet blir mer monotont, og gir mer stress siden det alltid er en kø med uløste oppgaver som venter med tilhørende tidsfrister som ofte ikke gir rom for å løse saken helt. Fordi frontlinjen har for lite kunnskap, mangler det gjerne dokumentasjon som må innhentes i senere behandlinger av sakene. Tankene som gjorde industriarbeideren effektiv gjør kunnskapsarbeideren ineffektiv og noen ganger ute av stand til å løse kundens problemer. Arbeiderbevegelsens dype røtter i industrialismen, hvor det var positivt at det kom mer arbeid langs samlebåndet hindrer den i å se problemet. Spesialiseringen (eller byråkratiseringen som er mer riktig betegnelse) gir økt sysselsetting.
Det kreves flere mennesker for å løse sakene, noe som LO generellt setter pris på. Mens det fortsatt behøves folk som kan ta imot brukere på alle kontorer, kreves det nå ytterligere ressurser for spesialiserte funksjoner og transport/informasjonsflyt. Kunnskapen er separert fra førstelinjen, og det gjør systemet lite effektivt for å løse problemer. For LO er industritankegang i kunnskapsyrker naturlig, men det medfører ineffektive organisasjoner som ikke makter å levere det politikerne vedtar at de skal levere og det folk forventer av dem. At arbeiderbevegelsen kjempet mot stressfaktorer og monotont arbeide i industrien, men ikke for kunnskapsarbeidere, og er noe jeg stusser på. Jeg må si jeg har blitt svært skeptisk til de tette båndene mellom Arbeiderpartiet og LO, siden begge ser ut til være blinde for både vår tids problemer og hvordan løse dem med vår tids metoder.
Industri vs tjenesteytende organisasjoner
En markant forskjell mellom industriens samlebånd og kjeder av spesialisert saksbehandling er at i en fabrikk ville man reagert prompte om produksjonflyten stoppet opp eller hadde alvorlige flaskehalser. Med elektronisk informasjon blir man blind, om man ikke studerer flyten av informasjon. Mangelen på reaksjon på at det er stort påtrykk fra brukerne som må følge opp sakene sine selv, viser at det ikke er fokus på hvordan man kan løse sakene riktig og effektivt. Det viser også man ikke ser på slik etterspørsel som en svikt i seg selv. Høy etterspørsel som følge av at tjenesten ikke virker, krever merarbeid og mer ressurser. Det er en leders oppgave å studere organisasjonen og gjøre noe med problemer som oppstår. Lederne i offentlige organisasjoner må få ansvar og mandat slik at de blir i stand til å se problemene og løse dem. Dette skjer ikke gjennom reformer, budsjettprosesser og styreromsvedtak, men hver dag i den daglige driften. Det er en kontinuerlig prosess.
Alle disse faktorene, og sikkert mange andre, spiller inn når prosessene som skal modernisere de offentlige tjenestene, men det får lite fokus. Siden reaksjonen på problemer som oppstår gjerne er mer rutiner, mer budsjettkontroll og mer spesialisering vil effekten trolig bli enda sterkere i tiden som kommer. Ved nyttår skal samarbeidsreformen tre i kraft. Jeg tror systemene er dårlig forberedt på endringene og jeg er spent på hvordan dette vil arte seg. Samarbeidsreformen er et svar på eldrebølgen. Vi vil behøve effektive offentlige tjenester som kan behandle brukerne humant. Jeg tror vi går i feil retning.
Det finnes ikke noe fasitsvar, og det er litt av poenget mitt, på hvordan man løser slik problemer. Men det finnes lærende organisasjoner. For at offentlige tjenester skal kunne utvikle og forbedre seg i henhold til vedtak fattet av Stortinget må de få muligheten til å lære. Det er ikke bygget inn læringssløyfer i systemene; det forventes konformitet i et system som ikke virker. Noen må kaste kortene, slik at det blir mulig å dele dem ut på nytt.
Oppdatering
Hvis noen lurer på hvordan disse tingene manifesteres i offentlige tjenester i Norge, les disse kronikkene:
Det vanstyrte sykehus
Aldri meir 22. juli
Truer med oppsigelser
Slakter journalsystem på Ullevål: - Kan være farlig
Er hyppige politiske kursendringer riktig medisin?
Oppsigelser på sykehus
Killer targets
Brennpunkt - NAV: Diagnose mens du venter
Mønsteret i årsakene til at offentlige tjenester sliter og yter dårligere er etterhvert ganske tydelige.
Oppdatering II: Alternativ tenkning rundt organisering og styring
Lean Knowledge work
Problems like This Should be the Focus of “Lean Government”
The Lean Toolhead collection
Det regelstyrte samfunn
Thursday, September 22, 2011
Reconceptualizing security
I kjølvannet av 22/7-11 reises nå debatten om samfunnsikkerhet og antiterrortiltak.
Bruce Schneier har mangt å si om temaet, og her er et foredrag som hjelper oss å skjønne forskjellen på virkelig sikkerhet og sikkerhetsteater
Bruce Schneier har også mye å formidle rundt sikkerhet og personvern, så se også denne videoen fra Bruce Schneier at EWI Cybersecurity Summit 2010
Bruce Schneier har mangt å si om temaet, og her er et foredrag som hjelper oss å skjønne forskjellen på virkelig sikkerhet og sikkerhetsteater
Bruce Schneier har også mye å formidle rundt sikkerhet og personvern, så se også denne videoen fra Bruce Schneier at EWI Cybersecurity Summit 2010
Sunday, September 11, 2011
So this is how Liberty dies
I dag vil jeg låne Trine Skei Grandes utsagn fra debatten om Datalagringsdirektivet, i et retrospektivt blikk på terrorangrepet mot USA for 10 år siden.
Mye har skjedd i kjølvannet av dette terrorangrepet: kriger, ny lovgivning, et voldsomt oppbluss for sikkerhetsbransjen. Samtidig har Internett forandret våre kommunikasjonsmuligheter. Menneskeheten kan nå kommunisere globalt, i sanntid. Store deler av menneskeheten har nå muligheten til å konsumere og produsere informasjon, uavhengig av tradisjonelle media. Generellt kan vi si at innholdsproduksjon og konsum er demokratisert. Styring av informasjon er mer desentralisert enn noensinne, og dette er i tråd med nettets opphavsmenn/kvinner intensjon.
Siden 9/11-2001 synes verden å ha blitt mer "nervøs". Det går kortere tid mellom økonomiske kriser. EU er nærmest i en kronisk krise-tilstand. Jeg vet ikke om det er en noen sterk korrelasjon, men det slår meg at terroristene kan ha oppnådd mer enn de håpet på. De ønsket å destabilisere den vestlige verden, og den er mer ustabil enn på lang tid. Vi kan ihvertfall slå fast at terrorangrepene har medført nye lover og tiltak som preges av nervøsitet. Istedet for å møte hat og krigsærkleringer med mot, forstand og toleranse skrues kontrollskruene til mot hele folket i den vestlige verden. Som om økt kontroll har løst problemer noen gang....
Demokratisering av innholdsproduksjon og konsum forandrer endel betingelser, og det styrker demokratiet. Allikevel virker demokratiske ledere skremt, når nye kommunikasjonsmuligheter benyttes mot dem i folkeopprør. Istedet for å gå i seg selv, legges skylden på ny teknologi som om den hadde forårsaket problemene. De tradisjonelle innholdsbransjene er også skremt av den nye teknologien. Istedet for å endre sine strategier og forretningsmodeller, skal man straffe de som ønsker å konsumere digitalt innhold. Innholdsbransjen roper på kontroll og overvåking fra myndighetenes side slik at de utdaterte forretningsmodellene skal kunne holdes kunstig i live.
I det de største aktørene i informasjonsteknologibransjene (elektronikk, media) får diktere innovasjon er bransjens interne maktbalanse ødelagt. Siden den gang avishusene ble definert som den 4. statsmakt har det skjedd mye. Elektronikk- og telekombransjen er nå definitivt endel av den totale maktbalansen i et demokrati. Derfor er det svært viktig at makten til hver enkelt aktør begrenses, og ikke har for tette koblinger til myndigheter. Det norske Datatilsynet kjemper godt, men i den store sammenhengen er det ikke mye de klarer å utrette.
I sum medfører alle disse tiltakene at våre muligheter til å forandre (forbedre) ting begrensens. Mens markedsøkonomi forutsetter dynamikk, stivner alt et misforstått forsøk på å stabilisere. Jeg tror EU lider spesiellt under dette nå, og en virkelig forbedring vil ikke komme før man letter på kontroll og harmoniseringstiltak. For at markedsøkonomien skal fungere må aktører som ikke følger utviklingen få dø ut. Skal økonomien i den vestlige verden få et oppsving må nye folk inn i posisjoner der det klorer seg fast redde menn i dag.
Hvor ble liberalismen av i den vestlige verden? Den ser ut til å drukne i kapitalistiske hensyn og tiltak fra nervøse politikere og myndigheter. Fordi media pisker opp stemningen med tabloidoppslag om skumle folk, slipper politikerne unna med sin innskrenkende politikk. Til dundrende applaus.
Oppdatering:
Les også denne svært gode kronikken i Dagens Næringsliv: Dette må vi ikke lære av 9/11
A Call to Courage: Reclaiming Our Liberties Ten Years After 9/11
Mye har skjedd i kjølvannet av dette terrorangrepet: kriger, ny lovgivning, et voldsomt oppbluss for sikkerhetsbransjen. Samtidig har Internett forandret våre kommunikasjonsmuligheter. Menneskeheten kan nå kommunisere globalt, i sanntid. Store deler av menneskeheten har nå muligheten til å konsumere og produsere informasjon, uavhengig av tradisjonelle media. Generellt kan vi si at innholdsproduksjon og konsum er demokratisert. Styring av informasjon er mer desentralisert enn noensinne, og dette er i tråd med nettets opphavsmenn/kvinner intensjon.
Siden 9/11-2001 synes verden å ha blitt mer "nervøs". Det går kortere tid mellom økonomiske kriser. EU er nærmest i en kronisk krise-tilstand. Jeg vet ikke om det er en noen sterk korrelasjon, men det slår meg at terroristene kan ha oppnådd mer enn de håpet på. De ønsket å destabilisere den vestlige verden, og den er mer ustabil enn på lang tid. Vi kan ihvertfall slå fast at terrorangrepene har medført nye lover og tiltak som preges av nervøsitet. Istedet for å møte hat og krigsærkleringer med mot, forstand og toleranse skrues kontrollskruene til mot hele folket i den vestlige verden. Som om økt kontroll har løst problemer noen gang....
Demokratisering av innholdsproduksjon og konsum forandrer endel betingelser, og det styrker demokratiet. Allikevel virker demokratiske ledere skremt, når nye kommunikasjonsmuligheter benyttes mot dem i folkeopprør. Istedet for å gå i seg selv, legges skylden på ny teknologi som om den hadde forårsaket problemene. De tradisjonelle innholdsbransjene er også skremt av den nye teknologien. Istedet for å endre sine strategier og forretningsmodeller, skal man straffe de som ønsker å konsumere digitalt innhold. Innholdsbransjen roper på kontroll og overvåking fra myndighetenes side slik at de utdaterte forretningsmodellene skal kunne holdes kunstig i live.
I det de største aktørene i informasjonsteknologibransjene (elektronikk, media) får diktere innovasjon er bransjens interne maktbalanse ødelagt. Siden den gang avishusene ble definert som den 4. statsmakt har det skjedd mye. Elektronikk- og telekombransjen er nå definitivt endel av den totale maktbalansen i et demokrati. Derfor er det svært viktig at makten til hver enkelt aktør begrenses, og ikke har for tette koblinger til myndigheter. Det norske Datatilsynet kjemper godt, men i den store sammenhengen er det ikke mye de klarer å utrette.
I sum medfører alle disse tiltakene at våre muligheter til å forandre (forbedre) ting begrensens. Mens markedsøkonomi forutsetter dynamikk, stivner alt et misforstått forsøk på å stabilisere. Jeg tror EU lider spesiellt under dette nå, og en virkelig forbedring vil ikke komme før man letter på kontroll og harmoniseringstiltak. For at markedsøkonomien skal fungere må aktører som ikke følger utviklingen få dø ut. Skal økonomien i den vestlige verden få et oppsving må nye folk inn i posisjoner der det klorer seg fast redde menn i dag.
Hvor ble liberalismen av i den vestlige verden? Den ser ut til å drukne i kapitalistiske hensyn og tiltak fra nervøse politikere og myndigheter. Fordi media pisker opp stemningen med tabloidoppslag om skumle folk, slipper politikerne unna med sin innskrenkende politikk. Til dundrende applaus.
Oppdatering:
Les også denne svært gode kronikken i Dagens Næringsliv: Dette må vi ikke lære av 9/11
A Call to Courage: Reclaiming Our Liberties Ten Years After 9/11
Saturday, September 10, 2011
Hvorfor stemme venstre?
Det er kommune- og fylkestingsvalg, og det er lokale saker som det skal stemmes over. Jeg liker veldig godt Trine Skei Grandes appell nettopp fordi hun adresserer mange av de utfordringer vi har, men som må løses lokalt. Eksempler på dette er
Venstres politikk preges ikke av en altfor tung industriell bagasje som hindrer dem i å se nye løsninger. Informasjonsalderen skaper et vell av muligheter i et grisgrendt og ressursrikt land. Men mange av problemene løses ikke, og mulighetene utnyttes ikke i et tradisjonellt industrialistisk bilde.
Derfor: Vurder nøye hvilket parti du stemmer på! Sjekk ut Venstres nettside før du går til valgurnen.
- Miljøpolitikk
- Næringspolitikk
- Innovasjon
- Kunnskapsbasert utvikling
- Integrering
Venstres politikk preges ikke av en altfor tung industriell bagasje som hindrer dem i å se nye løsninger. Informasjonsalderen skaper et vell av muligheter i et grisgrendt og ressursrikt land. Men mange av problemene løses ikke, og mulighetene utnyttes ikke i et tradisjonellt industrialistisk bilde.
Derfor: Vurder nøye hvilket parti du stemmer på! Sjekk ut Venstres nettside før du går til valgurnen.
Sunday, August 21, 2011
Går EUS harmonisering på steroider?
EU og endel medlemsland sliter tungt for tiden. Noen av årsakene ligger nok utenfor EU-administrasjonens kontroll, men jeg tror en god del er forårsaket av EU selv. Måten EU virker på kan til og med forsterke problemer tror jeg. Denne posten bygger ikke på dyp innsikt, men problemene og måten de blir forsøkt løst på får meg til å tenke på store organisasjoner som noen ganger sliter med lignende utfordringer.
EUs harmoniseringsprosjekt, der alle skal få like konkurransevilkår, blir holdt frem som det beste EU har å by på. Tankegodset er edelt, og det virker riktig at ingen skal ha fordeler når man skal konkurrere. Administrasjoner vil som oftest forsøke å gjøre alle enheter de adminstrere så like som mulig, fordi det gjør deres jobb enklere. EU forsøker kaller det harmonisering, og ikke unifisering, men dette blir etterhvert som nyanser å regne. Det er ikke vanskelig å tenke seg at uniforme enheter er enklere å administrere enn med store variasjoner. Det er er også rimelig å anta at det er de sterke partene (økonomisk) i EU-systemet som blir hørt og bygger harmonisering på. De viser jo at deres modell fungerer, og ergo må det fungere for de andre også. Dessuten vil man ikke begrense det som går bra. Alt virker ganske logisk, men hvilke ulemper har det?
En administrasjon som regulerer seg selv, vil også naturlig finne nye områder den kan administrere. Det ligger i dens natur å få kontroll med så mye som mulig. Etterhvert kan det oppstå en tanke om at man kan perfeksjonere bare man regulerer. EU Administrasjonen vokser i en tid hvor hvor medlemslandene blir bedt om å spare penger. Uansett hvordan man ser på det, så skaper ikke en administrasjon verdier selv, men gjennom andre. Det tilsier at administrasjonen bør være så liten og effektiv som mulig. I disse tider hvor medlemslandene sliter ser svaret fra administrasjonen å være det motsatte av effektivisering. Den produserer direktiver over en lav sko, og er til og med stolt av det. De nasjonale demokratiene må behandle og vedta (de har sjelden noe reellt valg) direktivene. Dette er krever oppmerksmhet fra politikerne, som burde ha vært brukt til å løse de oppgavene de er valgt til å løse. Her hjemme opplevde vi nettopp at vi har vedtatt ett direktiv vi ikke skjønte konsekvensen av, og som vil svekke vår konkurranseevne. Dette får meg til å tenke på det engelske uttrykket: Drinking from the firehose. Det blir for mye å analysere, behandle og vanskelig å få oversikt over konsekvenser i en kompleks verden.
Mange av direktivene er ikke etterspurte, men produseres for å harmonisere og regulere. Direktiver som ikke svarer på reelle utfordringer vil kunne gjøre systemet (markedet) mindre effektivt, fordi lokale utfordringer ikke kan løses med lokalt tilpassede løsninger. Fri flyt av varer og tjenester effektiviseres ikke ved å bestemme den interne virkemåten til de ulike enhetene.
EU består av land som i utgangspunktet har mye til felles, men som også har svært ulike naturlige forutsetninger. Uansett hvor mye EU administrasjonen anstrenger seg, vil det ikke bli perfekt harmonisering. Men harmoniseringen medfører mindre handlefrihet for medlemslandene. Deres naturlige fordeler blir delvis redusert av byråkratiet. Istedet for å utfylle hverandres svakheter, med sine styrker, blir alle like svake. Sammenlignet med naturen er ikke homogene (monokultur) systemer like robuste som de med variasjoner (multikultur) *. EUs harmoniseringsprosjekt har forlengst beveget seg fra å regulere forholdet mellom enheter/subkulturer til å fremtvinge en monokultur. Det gjør EU svakere.
Når jeg ser frustrasjonen, særlig blant EUs borgere og en voksende radikalisering av politikken, i bl.a. Finland, Sverige og Nederland, tror jeg årsaken er delvis å finne i EUs overadministrering og regulering. Ungdom går arbeidsledig, og man makter ikke løse problemene. Problemene er nasjonale, men bundet sammen av Euroen og EU blir de til en systemkrise. Reguleringene begrenser de nasjonale demokratienes handlingsrom for å kunne løse sine problemer, samt at nye direktiver krever oppmerksomhet. De nasjonale folkevalgte politikerne lener seg delvis på EU og Brüssel som igjen behandler dem som marionettedukker. I effekt så resulterer dette i en form form ansvarspulverisering. Radikalisering av politikken er en motreaksjon fra folket. Når da svaret fra administrasjonen er enda mer regulering er man inne i en vond spiral som kan ødelegge EU fra innsiden. They're overdoing it
Når man går ned i detaljene finner man nok mer konkrete årsaker til ulike problemer, og jeg har ikke innsikt i dette heller. Over tid er det ihvertfall dette inntrykket jeg har fått av EU fra et assosiert hjørne i systemet.
* Kultur er brukt å parentes fordi det er de tekniske uttrykkene brukt om økosystemer, og det er ikke noe likhetstegn med etniske mono- og multikulturer selv om innvandring også er et endel av et slikt bilde.
EUs harmoniseringsprosjekt, der alle skal få like konkurransevilkår, blir holdt frem som det beste EU har å by på. Tankegodset er edelt, og det virker riktig at ingen skal ha fordeler når man skal konkurrere. Administrasjoner vil som oftest forsøke å gjøre alle enheter de adminstrere så like som mulig, fordi det gjør deres jobb enklere. EU forsøker kaller det harmonisering, og ikke unifisering, men dette blir etterhvert som nyanser å regne. Det er ikke vanskelig å tenke seg at uniforme enheter er enklere å administrere enn med store variasjoner. Det er er også rimelig å anta at det er de sterke partene (økonomisk) i EU-systemet som blir hørt og bygger harmonisering på. De viser jo at deres modell fungerer, og ergo må det fungere for de andre også. Dessuten vil man ikke begrense det som går bra. Alt virker ganske logisk, men hvilke ulemper har det?
En administrasjon som regulerer seg selv, vil også naturlig finne nye områder den kan administrere. Det ligger i dens natur å få kontroll med så mye som mulig. Etterhvert kan det oppstå en tanke om at man kan perfeksjonere bare man regulerer. EU Administrasjonen vokser i en tid hvor hvor medlemslandene blir bedt om å spare penger. Uansett hvordan man ser på det, så skaper ikke en administrasjon verdier selv, men gjennom andre. Det tilsier at administrasjonen bør være så liten og effektiv som mulig. I disse tider hvor medlemslandene sliter ser svaret fra administrasjonen å være det motsatte av effektivisering. Den produserer direktiver over en lav sko, og er til og med stolt av det. De nasjonale demokratiene må behandle og vedta (de har sjelden noe reellt valg) direktivene. Dette er krever oppmerksmhet fra politikerne, som burde ha vært brukt til å løse de oppgavene de er valgt til å løse. Her hjemme opplevde vi nettopp at vi har vedtatt ett direktiv vi ikke skjønte konsekvensen av, og som vil svekke vår konkurranseevne. Dette får meg til å tenke på det engelske uttrykket: Drinking from the firehose. Det blir for mye å analysere, behandle og vanskelig å få oversikt over konsekvenser i en kompleks verden.
Mange av direktivene er ikke etterspurte, men produseres for å harmonisere og regulere. Direktiver som ikke svarer på reelle utfordringer vil kunne gjøre systemet (markedet) mindre effektivt, fordi lokale utfordringer ikke kan løses med lokalt tilpassede løsninger. Fri flyt av varer og tjenester effektiviseres ikke ved å bestemme den interne virkemåten til de ulike enhetene.
EU består av land som i utgangspunktet har mye til felles, men som også har svært ulike naturlige forutsetninger. Uansett hvor mye EU administrasjonen anstrenger seg, vil det ikke bli perfekt harmonisering. Men harmoniseringen medfører mindre handlefrihet for medlemslandene. Deres naturlige fordeler blir delvis redusert av byråkratiet. Istedet for å utfylle hverandres svakheter, med sine styrker, blir alle like svake. Sammenlignet med naturen er ikke homogene (monokultur) systemer like robuste som de med variasjoner (multikultur) *. EUs harmoniseringsprosjekt har forlengst beveget seg fra å regulere forholdet mellom enheter/subkulturer til å fremtvinge en monokultur. Det gjør EU svakere.
Når jeg ser frustrasjonen, særlig blant EUs borgere og en voksende radikalisering av politikken, i bl.a. Finland, Sverige og Nederland, tror jeg årsaken er delvis å finne i EUs overadministrering og regulering. Ungdom går arbeidsledig, og man makter ikke løse problemene. Problemene er nasjonale, men bundet sammen av Euroen og EU blir de til en systemkrise. Reguleringene begrenser de nasjonale demokratienes handlingsrom for å kunne løse sine problemer, samt at nye direktiver krever oppmerksomhet. De nasjonale folkevalgte politikerne lener seg delvis på EU og Brüssel som igjen behandler dem som marionettedukker. I effekt så resulterer dette i en form form ansvarspulverisering. Radikalisering av politikken er en motreaksjon fra folket. Når da svaret fra administrasjonen er enda mer regulering er man inne i en vond spiral som kan ødelegge EU fra innsiden. They're overdoing it
Når man går ned i detaljene finner man nok mer konkrete årsaker til ulike problemer, og jeg har ikke innsikt i dette heller. Over tid er det ihvertfall dette inntrykket jeg har fått av EU fra et assosiert hjørne i systemet.
* Kultur er brukt å parentes fordi det er de tekniske uttrykkene brukt om økosystemer, og det er ikke noe likhetstegn med etniske mono- og multikulturer selv om innvandring også er et endel av et slikt bilde.
Sunday, August 7, 2011
Norsk kultur
Såkalte kulturkonservative har fått meg til å tenke over hva norsk kultur er. Det er da viktig å holde det adskilt fra hva den har vært. Kulturhistorie finner man på museum og i historiebøker, og viser kun det typiske for utvalgte tidsepoker. Hvordan hver enkelt opplever sin egen kultur blir ganske individuellt, selv om det er enighet om det typiske. Kulturellt er faktisk en god avstand mellom de som lever på vidda i Finnmark og Grønland i Oslo selv om begge steder vil si de har norsk kultur.
Nåværende Norsk kultur er summen av tradisjoner og aktiviteter vi praktiserer til enhver tid. Det er ganske innlysende at kultur ikke er noe statisk, men påvirkes og utvikles fortløpende. Med globaliseringen ble den ytre påvirkningen både sterkere og bredere. Globaliseringen skjøt for alvor fart med seilskuter som fraktet varer og personer, og Norge var en av de store sjøfartsnasjonene og en pådriver i denne utviklingen. Før seilskutene ble varer fraktet på silkeveien fra østen. Kulturpåvirkning er altså ikke noe nytt fenomen.
I dag får vi kultur inn i stua og på mobilene våre på elektronisk utstyr designet og produsert i andre land, gjerne fattige industriland (faktisk så livnærer en god del borgerkriger seg på gull og andre metaller elektronikkindustrien er avhengig av, men det er en annen historie). Kulturen som vi får elektronisk er mangfoldig , men dominert av amerikansk underholdningskultur.
Nordmenn er glade i reise på ferie og oppleve andre kulturer. Ikke fordi vår kultur ikke er bra nok, men fordi vi setter pris på forandring og nye opplevelser. Historisk sett har det vært store folkevandringer. Langt større enn flyktningestrømmene vi ser i dag. Med tanke på at vi er langt flere mennesker nå enn da de store folkevandringene foregikk, blir dagens innvandring peanuts. Forskjellen er at innvandrere i større grad må gjennom en formell integreringsprosess i en velferdsstat som vår. Det er ikke bare å bosette seg og søke jobb sånn uten videre. Før velferdsstaten måtte man skaffe seg en inntekt for å kunne bosette seg, og her ligger det sikkert noen utfordringer. Men utfordringer er da vel til for å løses? Særlig når det ikke er reelle alternativer. Å skylde på multikulturalismen er skivebom.
Matindustrien gir oss muligheten til å velge fra et veldig variert tilbud, og matbordet vårt er allerede ganske multikulturellt. Slik kan vi fortsette for hverdagen består av svært ulike kulturelle innslag. De som kaller seg kulturkonservative kan ikke ha fulgt med helt i timen, eller så er kulturkonservatisme bare et påskudd for å skjule helt andre fordommer mot mennesker som kommer fra fremmede kulturer. Og da gjerne mot det man kaller ikke-vestlig eller nærmere bestemt muslimske kulturer.
Jeg vil ihvertfall ikke være multikuralismen foruten. Uten den hadde vi spist havresuppe, med øl eller aquavit. Underholdningen hadde vært fest på lokalet. Ikke noe galt med noen av disse tingene, men vi ville gått glipp av så mye annet.
I et større perspektiv kan man si at monokulturer aldri har eksistert, selv om ting skjedde mye saktere da vi var huleboere. Menneskets evne til å dra veksler på hverandre (handel av varer og tjenester) er vårt største fortrinn. Kulturkonservatisme passer dårlig for mennesket. Fra naturens siden er multikulturer langt med levedyktige enn monokulturer. Matt Ridley sier dette svært bra i TED Talk "When Ideas have sex"
Nåværende Norsk kultur er summen av tradisjoner og aktiviteter vi praktiserer til enhver tid. Det er ganske innlysende at kultur ikke er noe statisk, men påvirkes og utvikles fortløpende. Med globaliseringen ble den ytre påvirkningen både sterkere og bredere. Globaliseringen skjøt for alvor fart med seilskuter som fraktet varer og personer, og Norge var en av de store sjøfartsnasjonene og en pådriver i denne utviklingen. Før seilskutene ble varer fraktet på silkeveien fra østen. Kulturpåvirkning er altså ikke noe nytt fenomen.
I dag får vi kultur inn i stua og på mobilene våre på elektronisk utstyr designet og produsert i andre land, gjerne fattige industriland (faktisk så livnærer en god del borgerkriger seg på gull og andre metaller elektronikkindustrien er avhengig av, men det er en annen historie). Kulturen som vi får elektronisk er mangfoldig , men dominert av amerikansk underholdningskultur.
Nordmenn er glade i reise på ferie og oppleve andre kulturer. Ikke fordi vår kultur ikke er bra nok, men fordi vi setter pris på forandring og nye opplevelser. Historisk sett har det vært store folkevandringer. Langt større enn flyktningestrømmene vi ser i dag. Med tanke på at vi er langt flere mennesker nå enn da de store folkevandringene foregikk, blir dagens innvandring peanuts. Forskjellen er at innvandrere i større grad må gjennom en formell integreringsprosess i en velferdsstat som vår. Det er ikke bare å bosette seg og søke jobb sånn uten videre. Før velferdsstaten måtte man skaffe seg en inntekt for å kunne bosette seg, og her ligger det sikkert noen utfordringer. Men utfordringer er da vel til for å løses? Særlig når det ikke er reelle alternativer. Å skylde på multikulturalismen er skivebom.
Matindustrien gir oss muligheten til å velge fra et veldig variert tilbud, og matbordet vårt er allerede ganske multikulturellt. Slik kan vi fortsette for hverdagen består av svært ulike kulturelle innslag. De som kaller seg kulturkonservative kan ikke ha fulgt med helt i timen, eller så er kulturkonservatisme bare et påskudd for å skjule helt andre fordommer mot mennesker som kommer fra fremmede kulturer. Og da gjerne mot det man kaller ikke-vestlig eller nærmere bestemt muslimske kulturer.
Jeg vil ihvertfall ikke være multikuralismen foruten. Uten den hadde vi spist havresuppe, med øl eller aquavit. Underholdningen hadde vært fest på lokalet. Ikke noe galt med noen av disse tingene, men vi ville gått glipp av så mye annet.
I et større perspektiv kan man si at monokulturer aldri har eksistert, selv om ting skjedde mye saktere da vi var huleboere. Menneskets evne til å dra veksler på hverandre (handel av varer og tjenester) er vårt største fortrinn. Kulturkonservatisme passer dårlig for mennesket. Fra naturens siden er multikulturer langt med levedyktige enn monokulturer. Matt Ridley sier dette svært bra i TED Talk "When Ideas have sex"
Subscribe to:
Posts (Atom)